Feminisme hele året

Vi er avhengig av at alle kjønn kjemper kampen for likestilling sammen.

Et likestilt familie- og arbeidsliv henger sammen med hvor likestilt vårt samfunn er, og vi er avhengig av at alle kjønn kjemper kampen for likestilling sammen, skriver Vivian S. Nesse.

Debattinnlegg

Vivian S. Nesse
Leder av 8.mars initiativet 2016

Jeg ble så glad da jeg leste Mathias Fisher sin kommentar, og jeg er helt enig! 8.mars er en kampdag og markering, men kampen trengs året rundt.

Jeg er også enig i din oppsummering av hva feminisme handler om, at det både er en analyse av og konstatering av forskjeller mellom kjønn, og et ønske om å gjøre noe med dette.

vivian.jpg

Du viser til at feminismen trengs i media, reklamebransjen, på utesteder, arbeidsplasser, i hjemmet og i politikken. Jeg er så hjertens enig. Derfor er det viktig å nå ut med at feminismen er så mye mer enn en merkedag, der vi samles og går i tog. Det som er avgjørende er å få folk til å se hvordan forskjellene og kvinnepolitiske saker angår dem og deres hverdag, både her og nå og i fremtiden. Samt å skape kollektiv bevissthet om saker der det er behov for solidaritet fra flere enn dem som saken direkte angår.

I år var solidaritet med kvinner på flukt en av hovedparolene i toget. Andre problemstillinger var diskriminering på grunn av seksualitet eller kjønnsidentitet, vold i det samiske samfunnet — og kvinner i rusmiljøet og kriminelle miljø. Behovet for et eget krisesenter for rusavhengige ble frontet, og dette er et godt eksempel på en sak der det er viktig at majoriteten støtter en minoritet, for å få til endring og realisere målet.

Det å arbeide med 8.mars er utrolig spennende. Jeg sitter igjen med mange positive opplevelse fra mobiliseringen til 8.mars og fra selve kvinnedagen, og har lyst å dele noen øyeblikk med dere lesere.

I år har jeg vært på flere videregående skoler for å mobilisere til 8.mars. I en klasse hvor jeg snakket om hvorfor feminisme, kvinnepolitikk og likestilling er viktig, spurte jeg elevene om det gav mening. En ung mann bekreftet at det gav mening, at han ikke hadde tenkt så mye på disse temaene, men når han nå så dem i en sammenheng, konkluderte han med «jeg er nok litt feminist». Dette gledet mitt feministhjerte, og i pausen gav jeg han tilbakemelding på at det «made my day».

Helgen før kvinnedagen hadde Bergen moské invitert til åpen moské på lørdagen. Jeg tok med meg familien dit, og vi ble tatt så godt imot, møtt med varme og gjestfrihet. Jeg snakket med unge kvinner om den internasjonale kvinnedagen, og at vi ønsket å inkludere og skape mangfold. Jeg tok opp om det var mulig å dele ut løpesedler, og det ble avklart med en som hadde ansvar der. Det var så mye smil og glede, og det gav så masse energi å være tilstede der og mobilisere blant de mange flotte kvinnene og noen menn.

På selve dagen var et sånn øyeblikk taxituren fra NRK Hordaland-sendingen, der jeg fra NRK-studioet til sentrum diskuterte likestilling med den mannlige taxisjåføren. Vi var veldig på linje, takknemlig for den velferdsstaten vi har, og hvor langt vi er kommet med likestilling i Norge kontra andre land. Men at vi må være vaktbikkjer og passe på rettigheter og holde øye med myndighetenes endringsforslag.

Vi undret oss begge over hvorfor regjeringen har kuttet ned på pappapermisjon-reglene, og hvorfor landets likestillingsminister foreslår å fjerne likestillingsloven. Jeg var glad og oppløftet da jeg steg ut av taxien, klar for å mobilisere videre på Studentersamfunnets frokostmøte.

Da jeg tok en pust i bakken og en kaffe på høyden, kom jeg i snakk med baristaen. Han fikk med seg at jeg delte ut flyers, og virket nysgjerrig. Han lurte på om menn kunne gå i toget, eller om det ble sett ned på. Jeg var tydelig på at alle kjønn er velkommen på kvinnedagen, og at det er en styrke om menn også går i tog, side om side med kvinner. Jeg sa til baristaen, som jeg har sagt til elever på videregående skole og ellers, at vi er avhengig av at både kvinner og menn kjemper for likestilling, ellers når vi aldri målet om et likestilt samfunn.

På ettermiddagen innen toget, var jeg invitert av norsk kvinnesaksforening til å delta på en markering ved Amalie Skram-statuen. Da jeg tidligere hadde spurt om de skulle legge ned krans, ble det avvist. De skulle heise opp blomster og beblomstre Amalie Skram. Det å stå der på kvinnedagen, med en flott bukett godt voksne feminister i ettermiddagssolen, var intet mindre enn en magisk opplevelse. Feminisme, fellesskap og kampånden var en fantastisk oppladning til toget.

Det å opplevde mangfoldet og den positive energien på Torgalmenningen fylte meg med energi og glede, og gav meg klump i halsen. Det at nye grupper også i år har sluttet seg til 8.mars-initiativet og markeringen er så gledelig. Det var en fryd å se og høre Den Norske Jordmorforeningen i toget, som hadde helt nye kamprop «1-2-3 - naturlig må det skje», der de oset av aktivistmodus og kjemper for Storken og fødsel- og barseltilbudet på KK.

Jeg håper dere som lesere følger med på hva som skjer fremover med Storken og barsel, og støtter de modige jordmødrene. De er gode rollemodeller på å løfte frem en viktig sak, og jeg håper de blir hørt.

Underveis i toget i år, oppdaget jeg at den fremste hovedparolen i toget «Kamp mot all kvinneundertrykking» ble bært av byens ordfører og en byråd. Dette var ikke avtalt på forhånd. Personlig syntes jeg dette var et flott bilde, at to kjente folkevalgte bar parolen gjennom byens gater. Jeg håper det er med å vise at dagen ikke er en smal markering.

En tilbakemelding jeg satte stor pris på, var fra Susanne Demou Øvergaard. Hun er generalsekretær i Skeiv verden, og holdt innlegg på Scandic om transseskualitet. Hun skrev på kvinnedagen på sin Facebook-status «(...) Jeg deltar på 8.mars programmet i Bergen og vil skryte av bergenserne som i motsetning til svært mange arrangement i Oslo på denne dag faktisk er langt fra #allwhite».

Dette anerkjenner at vi i 8.mars-initiativet har vektlagt mangfold, og jobbet målrettet med å skape en inkluderende dag. Et av våre mål har nettopp vært at vårt flerkulturelle samfunn skulle gjenspeiles i deltakelse, innhold og kulturinnslag.

Hvorfor skriver jeg denne teksten? Da BT intervjuet meg på telefon etter toget, var journalisten naturlig nok opptatt av hvor mange som hadde gått i toget. Tall måler kvantitet, men ikke alt kan måles i tall. Selv om ikke den mannlige eleven på videregående, taxisjåføren eller baristaen fra kaffebaren gikk i toget på 8.mars i år, tror jeg at de gjennom samtale om feminisme, likestilling og kvinnedagen gjerne reflekterer mer eller på en annen måte fremover.

Dette kan ikke telles, men det å øke bevisstheten om disse temaene er helt avgjørende. En oppgave for feminister er å øke folks bevissthet, øke solidaritet og motvirke at viktige saker «går under folks radar». For å nå disse målene må vi, som Fischer viser til, ut på ulike arenaer for å fronte feminismen. Ta samtalen og diskusjonen rundt middagsbordet, på café, i lunsjen på jobb, i taxien, i garderoben på trening, når du henter i barnehagen, med medelever eller studenter, på fjell-eller båttur, på puben osv.

Jeg er grunnleggende uenig med Asle Toje som i BT hevder at 8.mars og feminisme har utspilt sin rolle. Jeg skriver denne teksten for å oppfordre dere til å ta debatten, samtalen og diskusjonene om de viktige temaene. Det er mange tema å ta av. Spre feminisme på ulike arenaer, alle årets dager.

Et likestilt familie- og arbeidsliv henger sammen med hvor likestilt vårt samfunn er, og som sagt er vi avhengig av at begge, eller alle, kjønn kjemper kampen for likestilling sammen. Jeg vil også med teksten ønske velkommen neste år - håper å se deg i toget i 2017!

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg