Når faglighet blir farlig

Min far fikk en lidelsesfull død på sykehjemmet.

KRITISK TIL METODEBOK: Metodeboken forsøker både å gi legene tillatelse til og å gi legitimitet til det jeg anser som farlige handlemåter, skriver Astrid Musland om Bergen kommunes metodebok for sykehjemsleger. Scanpix

Astrid Musland
Pårørende og sosiolog

«Nå skal jeg lure fra legen de to hundre timene som var utestående på meg», sa min far da han ble innlagt på sykehuset siste gang.

Utsagnet må forstås på bakgrunn av at han over lang tid opplevde at han fikk svært mangelfull medisinsk oppfølging. Min far hadde et komplisert sykdomsbilde, blant annet senkomplikasjoner etter å ha hatt revmatisk feber som barn. Vårt inntrykk var at legene tidlig valgte en lindrende tilnærming, en strategi som ble helt dominerende da han måtte flytte på sykehjem.

Nå som min far omsider var kommet på sykehus, trodde han at han skulle få skikkelig hjelp, men legene og sykepleierne virket mer opptatt av å gi smertelindrendende hjelp enn av å gi ham som kritisk syk effektiv medisinsk hjelp.

Det er ikke grunn til å tro at min fars erfaringer er unike i den forstand at han ble rammet av ekstraordinært uheldige omstendigheter og hadde ordentlig uflaks med hensyn til hvilke leger og sykepleiere han traff på. Tvert imot er det grunn til å tro at mange sykehjemspasienter og andre, ofte helt forsvarsløse, har lignende erfaringer. Det er en systematikk i dette som vi trenger å finne ut av hva handler om, for slik bedre å forstå hvordan det kan stoppes. For det er helt utålelig at mange av de mest forsvarsløse og hjelpetrengende blant oss, de som virkelig burde kunne føle seg trygge på at de vil få den beste hjelp, behandles slik.

Jeg tror det er flere grunner til at mange har lignende erfaringer, men at leger og sykepleiere har tilegnet seg et særskilt «fag», med tilhørende etisk og faglig standard, står sentralt. Miljøet bak særfaget forsøker å gi legitimitet til handlinger som i realiteten er særdeles alvorlig helsemessig diskriminering av enkelte av oss. Ved hjelp av faglige virkemidler forsøker noen å fagliggjøre hva som i realiteten er farlige handlinger, med veldig alvorlige og ofte fatale konsekvenser.

Les også

«Det er vel ikkje død me ønskjer å tilby våre lidande medmenneske?»

Et tydelig eksempel er «Metodebok for sykehjemsleger» (Bergen kommune, 2015), i kapittelet om palliasjon. Palliasjon defineres bl.a. som «aktiv behandling, pleie og omsorg til pasienter med inkurabel sykdom og kort forventet levetid». Forfatterne hevder for eksempel at «mange legemidler kan seponeres [dvs. avsluttes] etter individuell vurdering av om seponering vil påføre pasienten plager». Blant legemidlene som nevnes er insulin, KOLS/astmamedisin og legemidler mot hjertearytmier og hjertesvikt, med andre ord å ta livsviktige legemidler bort fra alvorlig syke, som ofte er helt forsvarsløse.

Mange syke dør selvsagt hvis de ikke får sine livsviktige medisiner. Den anbefalte «lindrende behandlingen» vil også bidra til et slikt utfall: Metodeboken fremholder fire medikamenter som mest aktuelle, nemlig morfin, midazolam, haloperidol og robinul. Det står også at medikamentene eventuelt kan blandes i en sprøyte til bruk i smertepumpe.

Dette er de samme medikamentene som er forbundet med tiltaksplanen Liverpool Care Pathway (LCP, nå noe justert og kalt Livets siste dager) for såkalt døende. Medikamentene er hver for seg forbundet med en rekke til dels veldig alvorlige bivirkninger. I metodeboken står det at disse medikamentene «kan benyttes uavhengig av om pasienten er vurdert som døende/LCP er igangsatt» – nedslagsfeltet for bruken av medikamentene utvides altså.

Et dødelig utfall kan også forventes når mennesker som ikke er i stand til å spise og drikke selv, ikke gis kunstig næring- og væsketilførsel. I stedet for å se det viktige i at det bidrar til å opprettholde og forlenge et menneskes liv, heter det i metodeboken at «Væske- og ernæringsbehandling kan forlenge en naturlig dødsprosess».

Mer kunne vært nevnt fra metodeboken, men dette bør være tilstrekkelig til å synliggjøre at anbefalingene som fremmes her, forsøker å fagliggjøre uakseptable handlinger. Det er medisinfaget snudd på hodet. Det er farlig faglighet; ikke til pasienters beste, men til deres skade og død. Metodeboken forsøker både å gi legene tillatelse til og å gi legitimitet til det jeg anser som farlige handlemåter.

Les også

Sven Egil Omdal: «Det er vakkert å få oppfylt sitt siste ønske. Men hva hvis det siste ønsket er å få lov til å dø?»

De som potensielt er utsatt for spesialbehandlingen, er alle som kan kategoriseres som «pasienter med inkurabel sykdom og kort forventet levetid». De blir mottakere av «palliasjon» (også kalt bl.a. hospice og palliative care). Miljøet bak særfaget erkjenner ikke den helt grunnleggende forpliktelsen til å forsøke å ivareta og forlenge disse menneskenes liv. I stedet er fokus på såkalt «lindring» og «livskvalitet». Og når metodeboken følges i praksis, vil spådommen om kort forventet levetid bli mer sannsynlig.

Selvsagt burde ikke et slikt «fag» påvirke leger og sykepleieres handlemåter, men det er dessverre grunn til å tro at mange av dem har tilegnet seg tenkemåten og handler tilsvarende. Konsekvensene mener jeg er at mange alvorlig syke og ofte forsvarsløse mennesker gis helt uforsvarlig helsehjelp og dør på måter som ligner på en tid før det moderne helsevesen med sine hjelpemidler og teknologi kom til.

«Det er mye som er galt her, skal vi gjøre noe med det?», spurte min far meg på sykehjemmet etter sykehusoppholdet. Han kjempet fortsatt for sitt liv, men jeg tror han opplevde det samme som jeg: Helsepersonell rundt ham virket i stedet å legge til rette for hans død. Jeg ønsket, men klarte ikke å hjelpe ham med å gjøre noe med det som var galt. Han fikk en lidelsesfull død.

Metodeboken i sykehjemsmedisin illustrerer at det fortsatt er mye som er galt her. Veldig galt. Det handler om mange og vi er helt nødt til å gjøre noe med det!

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg