Voldtekt i forholdet er vanligere enn mange tror

Jussens språk og beviskrav passer rett og slett dårlig for overgrep i parforhold.

Debattinnlegg

Denne artikkelen er over ett år gammel

I dag publiserer Bergens Tidende et debattinnlegg om voldtekt i parforhold. I kronikken deler den anonyme kvinnen sine erfaringer fra et voldelig forhold der seksuell tvang var en del av hverdagen. Slik forfatteren skriver, er seksuell tvang i parforhold mer vanlig enn man tror. Det blir ofte glemt både i forskning og i den offentlige samtalen om vold og voldtekt i nære relasjoner.

I den norske omfangsundersøkelsen «Vold og voldtekt» i Norge, gjennomført av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, oppga 3,8 prosent av kvinnene at de hadde blitt voldtatt av partner. Det er en betydelig andel av de 9,4 prosent kvinner som har opplevd voldtekt.

Ofte skiller man i forskningen mellom vold og seksuell vold, og studerer dem hver for seg, som om det var to ulike fenomener. I virkeligheten flyter kanskje de ulike voldsformene mer sammen, og den seksuelle volden kan være en del av et større hele i voldelige forhold, slik antropologen Bo Wagner Sørensen fant i en studie av voldsutsatte kvinner i Danmark.

Det er i dag økende oppmerksomhet om at seksuell vold i parforhold bør ses som en ganske vanlig del av voldsutsatte kvinners voldserfaringer. I en pågående kvalitativ studie av kvinner og menn som har opplevd vold i parforhold, finner vi også at seksuell vold er en viktig del av kvinnenes voldserfaringer. Den seksuelle volden er alvorlig, og halvparten av kvinnene som opplever voldtekt, fryktet å bli drept. Det å oppleve vold, herunder seksuell vold fra noen som står en nær, har alvorlige konsekvenser for helsen, arbeidskapasitet og livskvalitet.

En norsk studie av Eva Lassemo og Inger Sandanger finner at kvinner i større grad blir uføretrygdet etter traumatiske hendelser, noe som sannsynligvis skyldes at kvinner i større grad utsettes for vold fra noen de har en nær relasjon til. For voldsutsatte kvinner er partnerne den største gruppen av utøvere, og når det gjelder voldtekt, er partnerne den nest største gruppen, etter bekjente/venner, mens menn i større grad utsettes for vold fra fremmede.

Mens det etter hvert er blitt mer oppmerksomhet om at de fleste voldtekter skjer mellom personer som kjenner hverandre – som venner, kolleger og bekjente – er det fortsatt lite oppmerksomhet om seksuelle overgrep i parforholdet. De hverdagslige voldtektene i parforholdet mangler mange av de elementene vi forbinder med voldtekt. Vanligvis finnes det ikke håndfaste bevis, og jussens språk og beviskrav passer rett og slett dårlig med slike erfaringer.

Slik forfatteren av debattinnlegget skriver, virker det meningsløst å skulle anmelde. Språket og forestillingene om voldtekt og voldtektsmenn som fremmede «monstre» og voldtekt som en tydelig kriminell handling som skjer «ute», eller i hvert fall utenfor den hverdagslige rammen som et parforhold er, gjør det vanskelig å sette ord på og konfrontere en partner som begår seksuelle overgrep.

I en svensk antologi med tekster om overgrepserfaringer, skriver en av forfatterne om en erfaring der hun våknet av at partneren gjorde ting med henne som hun ikke hadde samtykket til. Og som kronikkforfatteren lå hun helt stille og sa ingenting: «Hva skulle jeg si: Unnskyld meg, men voldtar du meg nå?» En annen konfronterte partneren med at han hadde voldtatt henne etter at han hadde hatt sex med henne mens hun sov, men hun endte med å ta det tilbake og unnskylde seg og trøste ham fordi han ikke tålte å bli gjort til en voldtektsmann.

Grensen mellom akseptable forventninger til parforholdet som et legitimt sted å leve ut sine seksuelle og andre behov, og overgrep er ofte flytende. Intimitet, åpenhet og mye og god sex inngår i forestillingene om kjærlighet og parforhold, og overgriperen kan trekke veksler på disse allmenne kulturelle forestillingene. Disse forestillingene kan imidlertid forvrenges og misbrukes for å legitimere krav om ensidig tilfredsstillelse av egne behov og kontroll av den andre.

Den utbredte tenkningen om parforhold som noe som krever hardt arbeid og tåleevne i «gode og onde dager», gjør også at en del kvinner holder ut og strekker seg langt. Vi finner at kvinnene gjennomgående viser stor innlevelse i partneren, hans følelser og behov for bekreftelse og støtte, og blir fortvilet og forvirret og dras mellom ønsket om å være en god partner, omsorg for partnerens seksuelle og psykososiale behov, og også barnas behov – og erkjennelsen av å bli utsatt for vold og overgrep.

Hva må gjøres, spør kronikkforfatteren. Her finnes ikke enkle svar, men et sted å begynne er at man i større grad tar inn over seg at seksuell vold i parforhold er en viktig og ganske vanlig del av kvinners voldserfaringer. Det å erkjenne at den seksuelle volden kan være hverdagslig, og at verken utøver eller offer nødvendigvis oppfyller de forestillingene man har om «voldtektsmenn» og «offer», er viktig for å kunne avdekke den seksuelle volden og hjelpe.

I forskningen på vold i parforhold bør man i større grad tilstrebe å se seksuell vold i sammenheng med andre voldsformer, og ikke skape unødige skiller som bidrar til å usynliggjøre den seksuelle volden.