Privatliv? Det er noe du har hjemme.

Behandlingen hos sykehuslegene i Kina er like offentlig som de norske skattelistene.

I FULL OFFENTLIGHET: Pasienter som venter, tar utenom tur kontakt med legene - selv når de har andre pasienter til konsultasjon uten at noen lar seg uroe eller affisere av det. Privatliv er noe man har hjemme, skriver Stein Kuhnle. Bildet er fra vaksineringen under svineinfluensaen i 2009. NTB scanpix

Debattinnlegg

Stein Kuhnle
Professor emeritus, UiB Gjesteprofessor ved Sun Yat-sen University, Guangzhou, Kina

Jeg er for tiden på gjesteopphold ved Sun Yat-sen University i Guangzhou i Kina. For en uke siden ble jeg plaget med øre- og hodeverk. Etter tredje søvnfattige natt uten tegn til at smertene ville forsvinne, ga jeg opp tanken om at problemet løser seg selv. Jeg meldte fra til sekretærene ved mitt vertsinstitutt, og spurte om de kunne hjelpe med å finne en doktor.

En av sekretærene laget straks timeavtale med et sykehus som hadde øre-nese-hals-spesialister. Det lå rett utenfor campus, 15 minutters spasertur. Jeg kom til to timer etter at sekretæren hadde ringt sykehuset.

Stein Kuhnle hadde et effektivt møte med det kinesiske helsevesenet, ganske ulikt hva vi er vant med i Norge. UiB

To unge sekretærer fra instituttet ble med for å oversette fra kinesisk til et språk jeg forstår, og ellers assistere med alt det administrative. Det er noe mer papirarbeid enn vanlig med en ikke-boende utlending.

Jeg ledes inn til legen. Han sitter sammen med tre andre leger i et åpent kontorlandskap. Fire leger på et stort rom med åpne båser. Pasientene sitter i samme rom og venter, og har fullt innsyn (og innhør) til konsultasjonene. Men de fleste er nok mest interessert i egen helse.

Det står et spyttekar på gulvet inn til hver bås, som ventepasientene – hovedsakelig de mannlige – bruker etter behov, selv når legen har en pasient til undersøkelse. Ingen reagerer på det.

Pasienter som venter tar utenom tur kontakt med legene, selv når de har andre pasienter til konsultasjon. Men ingen, verken leger, annet helsepersonell eller medpasienter, lar seg uroe eller affisere av det.

Les også

Det me ikkje snakkar om

Dørene inn til tilstøtende undersøkelsesrom er alltid åpne. Ingen mangel på transparens. Behandlingen er like offentlig som de norske skattelistene er offentlige og åpne for medier og borgere. Privatliv er noe man har hjemme.

«Mine» to sekretærer blir med inn på rommet der ørene mine blir undersøkt og renset. De holder mine papirer, avis, briller og mobiltelefon, og passer på at jeg blir trygt og effektivt behandlet. Etter behov oversetter de vekselvis legens og mine spørsmål og kommentarer. Medisinske uttrykk blir raskt oversatt via en app på deres mobiltelefoner.

I alt tre leger tok seg av meg. Det ble straks fastslått betennelse, slik jeg selv hadde stilt diagnosen. Hørselen på begge ører ble testet med tre ulike apparater. Jeg fikk med meg fine, interessante utskrifter av prikkdiagrammer.

Til slutt fikk jeg tre sett av piller, kun kinesisk medisin, som jeg har tatt i varierende antall med varierende frekvens hver dag i tre til fem dager. Jeg har møtt til kontroll hver dag i tre dager etter første konsultasjon.

Kunne det tenkes at jeg fikk så rask og god behandling fordi jeg er vestlig? Nei, etter det jeg kunne observere, fikk alle mine medpasienter, enten de var 61 år yngre eller 19 år eldre, den samme oppfølgingen.

Legebesøket var en uvant opplevelse. Det kinesiske helsevesenet opplevdes vesentlig forskjellig fra det norske. Normer om hva som er offentlig og privat er forskjellige, likeledes forestillnger om personvern. Men jeg har nå en erfart at begge systemer, hvor ulike de enn er i organisering, kan gi god og effektiv behandling.

Xie-xie. Takk.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg