Jeg har alltid vært stolt av å være fra Laksevåg

Her bor generasjon på generasjon med skikkelig bra folk fra arbeiderklassen.

FELLESSKAP: Laksevågbeboere har en nedarvet vilje til å kjempe for fellesskapet, skriver innsenderen. Privat/ BT arkiv

Debattinnlegg

Camilla Ahamath
Listekandidat for SV (4. plass)

Som femte generasjons laxianer har jeg, som mange av oss, et helt spesielt forhold til bydelen jeg er oppvokst og bor i.

Laksevåg har lenger enn jeg kan huske, slitt med dårlig selvbilde og et ufortjent dårlig rykte. Tidligere var Laksevåg et arbeiderklassestrøk med fattigmannstempel. Bydelen ble omtalt som et ensidig industrisamfunn med Blikkvalseverket, bøttefabrikken og verftene.

Så kom krigen, den tyske ubåthavnen og den tragiske bombingen av Laksevåg 4. oktober 1944. Ingen annen dag under krigen døde flere sivile på norsk jord. Ettervirkningene er fortsatt store blant Laksevågbeboere.

Camilla Ahamath Privat

Senere, da jeg vokste opp på 80 og 90-tallet, ble det snakket om problemer med gettoisering og alle sosialklientene. De siste fire årene er det blitt snakket om at det er farlig å bo og ferdes på Laksevåg på grunn av slitne sjeler rundt Strax-huset, og at dette forslummer nærmiljøet. Mediedekningen har heller ikke hjulpet Laksevågs allerede tynnslitte omdømme.

Laksevåg er blitt utsatt for mer enn nok utfordringer og belastninger i tidens løp. Opp gjennom årene har det vært gjort og prøvd mye for å forbedre selvbildet til Laksevåg, men det er ildsjeler ved ulike steder her som har gjort den viktigste jobben, for folk, bydelen og ryktet. For å nevne noen:

  • Turneren – Laksevåg Turn og Idrettslag har eksistert siden lenge før krigen.
  • Tønnebålet – Verdens beste tønnebål, laget av Laksevåg Bueskyttere.
  • Nygård stjernemarked – og alle som holder liv i det.
  • Ungdommens hus, med 7 øvingsrom og en storsal for aktiviteter
  • Laksevåg bibliotek – vårt sårt savnede samlingssted som endelig skal få nytt liv, mye takket være Initiativ Laksevåg.

Alle disse tilbudene og stedene eksisterer takket være dugnad, hverdagshelter og lokale ildsjeler.

Jeg tror det er noe eget med folk fra Laksevåg. Her bor generasjon på generasjon med skikkelig bra folk fra arbeiderklassen. Mange har tatt steget inn i akademia, og tilflytterne har all slags bakgrunn. Dette har gitt Laksevåg et verdifullt mangfold som ikke alle bydeler deler i like stor grad som oss. I tillegg har Laksevåg en sterk historisk forankring på den politiske venstresiden og like sterk tilknytning til fagforbundene.

Dette har gitt Laksevåg erfaring og lang tradisjon til å mobilisere krefter når det trengs å kjempe for vår felles skjebne. En skal ikke kimse av arbeiderklassens vilje for samfunnsendrende handling. Dette kommer alltid frem når noen her på Laksevåg reiser seg og begynner å trekke i en viss retning. Da svarer vi laxianere med å gjøre det samme.

Enten det gjelder trygg skolevei, russcenen rundt Straxhuset, dumping av stein i Liavatnet, nedleggelse av arbeidsplasser eller gjenreising av nytt bibliotek, så viser vi laxianere en vilje til å handle. Og vi gjør det samlet.

Les også

Sprøyterommet kom for fort

Laksevågbeboere har rett og slett en nedarvet kampvilje til å kjempe for fellesskapet. For meg er Blikkvalseverket et godt eksempel på dette. Mine to onkler arbeidet der i årevis. En av dem til Blikkvalseverket lukket døren for aller siste gang i 2008. Til og med min oldefar, Erling, arbeidet der. Jeg husker godt at jeg satt på fanget til oldefar, fikk et par IFA fra skjortelommen hans, mens han fortalte meg historier om arbeiderkamp. Jeg var fascinert av hans brennende engasjement og elsket å høre ham prate om dette, selv om jeg ikke forsto så mye av hva han egentlig snakket om. Jeg skulle bli voksen før jeg leste meg opp på Blikkvalseverkets historie og klarte å sette historiene til oldefar i perspektiv.

Blikkvalseverket hadde en viktig og sterk rolle blant beboere på Laksevåg. Det var en kjent sak at ungdommer som ikke klarte folkeskolen, enten dro til sjøs eller fikk jobb på Blikkvalseverket. Dette sier mye om folk her, om hvilket ansvar verket tok og hva det betydde for beboerne på Laksevåg.

Gjennom min bestefar og onkel har jeg alltid fått høre at det var et sammensveiset og godt arbeidsmiljø på valseverket. Historien forteller oss det samme. Arbeiderne på Blikkvalseverket sto alltid sammen når det trengtes, fra 1930-årene og helt til verket ble lagt ned og fagforeningene sørget for sluttpakker til arbeiderne.

For meg er historien om arbeiderne på Blikkvalseverket, og den viljen de hadde når de kjempet sin arbeiderkamp, et godt eksempel på hva som bor i folk her på Laksevåg. Det er denne nedarvede viljen til å handle som gjør laxianere til noe eget.

Har du et forslag om hvordan Bergen kan bli enda bedre? Send det til debatt@bt.no, og merk e-posten med «Litt bedre Bergen»!

Den samme kampånden ser vi nå, mens vi fortsetter arbeidet med å få kommunen til å forstå at vi må dele på belastningen av våre mest sårbare i og rundt Straxhuset. Samtidig må vi på Laksevåg huske at det er her hos oss byens slitne sjeler oppholder seg nå. De har ikke valgt dette. De er plassert her gjennom tvang og bøter.

Her på Laksevåg skal også de som ikke har like dype røtter trives. Alle skal få muligheten til å blomstre og la røttene sine feste seg godt her på Laksevåg. Slik at de en dag er like stolt av Laksevåg som jeg er.

Som vi vet kommer endring, nyskaping og vekst nedenfra. Og vi på Laksevåg har det beste utgangspunktet for å få det til. Det koster å engasjere seg. Det koster å være frivillig. Det krever tid og energi, men det er bare da vi faktisk kan gjøre noe for fellesskapet. Det er bare å se til de fire millioner kronene som byrådet har satt av til å etablere nytt bibliotek her.

Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe, om så bare å være stolt av bydelen man bor i.

Kilder: Bergen byarkiv, BA, BT, NRK Hordaland og Nasjonalbiblioteket.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg