Bostedsadresse bør ikke avgjøre hvor du havner

Jeg vil tro at det er sikrest å forlange å komme direkte til Haukeland dersom man skulle bli rammet av slag.

Det er på høy tid at helsepolitikerne igjen vurderer hvordan de skal møte eventuelle svakheter i den firkantede bostedsregelen, skriver Ketil Hofslett. ARKIVFOTO: Knut Strand

Debattinnlegg

Ketil Hofslett
Bergen

Bergen har to sykehus . Begge innehar høy faglig kompetanse, og yter god behandling, omsorg og pleie til sine pasienter.

I Bergens Tidende kan vi lese at professor Lars Thomassen har advart mot å kjøre slagpasienter til Haraldsplass. Slagpasienter må kjøres rett til Haukeland, mener han, og tråkker dermed inn i et helsepolitisk vepsebol.

Administrerende direktør Kjerstin Fyllingen, fagdirektør Petter Thornam og seksjonsoverlege Paal Naalsund ved Haraldsplass, rykket ut for å berolige de som har Haraldsplass som lokalsykehus. Helt forståelig.

Haraldsplass sin styrke fremheves av trioen.

Ingen er uenig i at Haraldsplass er et fremragende sykehus som tar svært god hånd om sine pasienter, men de har altså ikke mulighet til å imøtekomme behovet for blant annet trombektomi når dette er nødvendig. Siden tidsaspektet er så uhyre vesentlig for å forhindre ødeleggelser i hjernen, vil jeg tro at det vil være sikrest for den enkelte å forlange å få komme direkte til Haukeland dersom man skulle bli rammet av slag.

I Bergens Tidende 6. februar kan vi lese «vitnesbyrdet» til Ingvald Eide. Han priser nok sin skaper for at han slapp å ta en unødvendig omvei via Haraldsplass.

Er det riktig og rettferdig at bostedsadresse skal avgjøre hvor du skal havne når du trenger øyeblikkelig hjelp i Bergen? I de aller fleste tilfeller så fungerer dette helt greit, men det finnes noen unntak som jeg er redd kan føre til fatale resultater dersom det er så fryktelig om å gjøre å praktisere bostedsregelen så rigid som i dag.

Siste fra debatt:

Les også

Plasten kveler havet

For kort tid siden trengte jeg øyeblikkelig hjelp (ikke slag). Jeg ble hentet i ambulanse og fraktet til legevakten mellom seks og syv om morgenen. Vakthavende stilte korrekt diagnose. Jeg hørte til Haraldsplass, men de hadde ikke adekvat tilbud i mitt tilfelle. Jeg følte at legevaktlegen nesten måtte «krangle» med Haukeland, før Haukeland aksepterte at jeg kom. Det var beundringsverdig av henne, men det skulle vært unødvendig å måtte argumentere slik frem og tilbake på vegne av pasienten.

Siste fra debatt:

Les også

Vær på lag med oss, minister

Usikkerhet rundt diagnosen gjorde at jeg ble sendt i ambulanse tilbake til Haraldsplass, og siden i ny ambulanse tilbake til Haukeland igjen.

Slik går mange dyrebare timer til spille, og vesentlige og unødvendige samfunnsressurser går «fløyten».

Jeg kom inn på legevakten tidlig om morgenen. Jeg følte meg stadig mer redusert. Da jeg endelig ble trillet inn på operasjonsstuen på Haukeland rundt midnatt, følte jeg at jeg omsider var i trygge og gode hender. Dessverre hadde det oppstått en «komplikasjon» som førte til flere dagers lenger sykehusopphold enn vanlig ved slike inngrep. Dermed også ekstra kostnader og ytterligere medisinering. Det er ikke usannsynlig at tidstapet som «kasteball» mellom Haraldsplass og Haukeland kan ha bidratt til å forårsake dette.

Jeg vil gjerne understreke at Haraldsplass med sin dyktige og kompetente stab, nok er sykehus av høy kvalitet. Jeg tror at alle som har opplevd Haraldsplass fra innsiden vil kunne bekrefte dette. Det samme gjelder for Haukeland. Vi har generelt gode helsetilbud i landet vårt.

Når det er sagt mener jeg likevel at det er på høy tid at helsepolitikerne igjen vurderer hvordan de skal møte eventuelle svakheter i den firkantede bostedsregelen.