Plutselig blir jeg den flaue fjortenåringen igjen

Jeg skylder meg selv og andre ammende å bære brystpumpen med stolthet gjennom kontorlandskapet.

«På et eller annet tidspunkt skal mor tilbake til jobb, og da er det en fysiologisk nødvendighet å lette på melkesprengen i løpet av arbeidsdagen», skriver innsenderen.
  • Margit Abel Grape
    Bergen
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Du er 14 år. Det er mattetime, alle sitter og jobber med oppgavene sine, læreren er opptatt med å hjelpe en elev bakerst i klassen. Og du kjenner at nå må det skje. Du fisker i sekken, finner det du leter etter, sniker den opp i ermet og setter deg tilbake over matteproblemene for en liten stund.

Så rekker du opp hånden og spør om å få gå på toalettet. «Kan det ikke vente til timen er over?», spør læreren. «Nei, jeg må virkelig gå nå», svarer du. «OK da.» Så går du rolig ut, med den lille hemmeligheten i genserermet. Rett på toalettet, kanskje du skrur på vasken, frem med hemmeligheten – tampongen, for ingen må jo vite at du har noe så kroppslig som mensen. Heldigvis var det ingen som merket det, denne gangen heller.

«Det at kollegaene mine skulle se at jeg skulle inn på hvilerommet med brystpumpen, det ble for mye», skriver Margit Abel Grape.

Skru tiden frem 15 år. Du er 29 år. Du er ferdig med dagens tre første møter, og du kjenner at nå må det virkelig skje. Og du kjenner deg som en fjortenåring igjen. Sniker i vesken, sier at du skal bare i en telefon, og smyger deg inn på stillerommet.

Du trodde jo du var ferdig med dette. Du har jo i mange år vært helt ubekymret rundt det å ta med deg et bind på toalettet. Men nå har livet kastet noe nytt på deg. Og nå er det noe litt større som skal skjules. En brystpumpe. Og den flaue fjortenåringen som ikke vil at andre skal legge merke til at du har en kropp, tar plass i deg igjen.

Det var i hvert fall min opplevelse, da jeg skulle tilbake til jobb etter fødselspermisjonen. Og jeg gremmet meg! Jeg er jo en sterk og tøff dame, lar meg ikke pille på nesen, hersketeknikker feier jeg bort, og det å prate om graviditet og fødsel gjør meg ikke det minste brydd. Men det at kollegaene mine skulle se at jeg skulle inn på hvilerommet med brystpumpen, det ble for mye.

Hvorfor er det slik, at noe så naturlig – og nødvendig – kan være så flaut?

Les også

Kommentar: «Dei seier det er så naturleg. Men å amme er noko av det vanskelegaste eg har gjort.»

Det anbefales å amme i minst ett år, og gjerne så lenge mor og barn er komfortable med det. På et eller annet tidspunkt skal mor tilbake til jobb, og da er det en fysiologisk nødvendighet å lette på melkesprengen i løpet av arbeidsdagen. Det er synd hvis en av de tingene som gjør at mor ikke er komfortabel med å fortsette ammingen, er at det er flaut å ha med brystpumpen gjennom kontorlandskapet.

For meg, og sikkert det de fleste, er dette først og fremst en mental sperre i mitt eget hode. Mine kollegaer har ikke vært annet enn støttende i alt som har med tilrettelegging rundt graviditet, fødsel og småbarnsliv å gjøre. Så hvis jeg er så heldig å være en ammende mor i fremtiden, skal jeg ta et oppgjør med min indre, flaue fjortenåring, og stolt bære brystpumpen gjennom lokalet – både tom og full av melk.

Det skylder jeg meg selv, og andre flaue ammende.

Innsenderen jobbet inntil nylig i Schibsted, konsernet som BT er en del av.

Publisert: