Det vil ikke hjelpe å gjøre ham «enorm»

Problemet stikker mye dypere.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Det haglet med kritikk i forrige uke da forlaget Puffin annonserte at Roald Dahls bøker skal skrives om for å fjerne stigmatiserende formuleringer. Blant annet fjernes ord som «feit» og «fet» for at bøkene slik skal bli akseptable for dagens lesere, og karakterer som Augustus Gloop fra «Charlie og sjokoladefabrikken» går dermed fra å være «feit» til å bli «enorm».

Debatten har i hovedsak dreid seg om hvorvidt det er riktig eller ikke å gjøre denne type «oppdatering» av eldre litteratur.

Det rettes overraskende lite oppmerksomhet rundt bakgrunnen for endringene, som handler om hvordan blant annet fedme fremstilles i barnelitteraturen. Det er fremstillingen, og ikke ordet «fet», som er problemet.

Mange av Roald Dahls bøker inneholder beskrivelser som i dag kalles «fat-shaming» (vektstigmatisering). Dette skyldes imidlertid ikke bruken av ordet fet i seg selv, men egenskapene som knyttes til karakterer med fedme. For den som nylig har prøvd å lese bøkene til Dahl for barn, er det åpenbart en del passasjer som ikke klinger så godt i dagens ører.

I den norske utgaven av «Charlie og sjokoladefabrikken» fra 2012 leser vi for eksempel denne beskrivelsen av Augustus Gloop:

Bildet viste en ni år gammel gutt som var så kolossalt fet at han så ut som han var blitt pumpet opp med en kraftig pumpe. Store, slappe fettvalker bulet ut overalt på kroppen hans, og ansiktet var som en diger deigklump med to, små, grådige, ripsrøde øyne som stirret mysende ut på verden. […] «Jeg visste at Augustus kom til å finne en av gullbillettene,» fortalte hans mor til avisfolkene. «Han spiser så mange sjokolader hver eneste dag at det simpelhet var umulig for ham ikke å finne en! Spising er hans hobby, nemlig!»

Fremstillingen er klart stigmatiserende, men problemet er ikke først og fremst bruken av ordet «fet», men måten Augustus fremstilles på: grådig, lat, selvsentrert, med griseøyne og fett som henger i slappe valker – alt dette er element som bidrar til å latterliggjøre den fete kroppen. Å fjerne ordet «fet» vil ikke endre på dette. Hva er egentlig problemet med fett?

Videre kan man stille spørsmål ved hva det er som gjør «enorm» til et mindre krenkende ord enn «fet». Eller kanskje heller: Hvorfor oppfatter vi det som diskriminerende å kalle en litterær karakter fet? Ordene «fet» og «feit» betegner noe, for eksempel en kropp, med en stor andel fett.

Den massive nedvurderingen av fedme i samfunnet og bruken av særlig «feit» som skjellsord, gjør imidlertid at dette ikke oppfattes som nøytrale betegnelser. For å unngå å krenke brukes derfor omskrivinger som «overvektig», «rund», «stor» – eller i dette tilfellet «enorm» – for å beskrive personer med mye fett på kroppen.

Det er måten ordet brukes på, som gjør «feit» til noe man ikke vil assosieres med. Konsekvensen er at det ikke finnes nøytrale ord for å betegne denne kroppstypen. Mange fettaktivister og forskere innenfor feltet fat-studies tar derfor til orde for å bruke «fet» eller «feit» i mer positive sammenhenger, for på den måten gi ordene et mer nøytralt innhold.

Tross alt er «fet» en mer presis beskrivelse av en kropp enn «stor», og unnvikelser av disse ordene vil kunne bidra til å forsterke oppfatningen om det ikke bare er uakseptabelt både å kalle noen fet, men også å være fet.

At måten fedme beskrives på i barnelitteraturen, ikke problematiseres i større grad allerede, ikke bare hos Dahl, men også hos andre og nyere forfattere, er en indikasjon på at fordommer mot fedme langt på vei aksepteres. Mens stereotypier om kjønn og etnisitet er utfordret både i barnelitteraturen selv og i litteraturforskningen, gjelder ikke dette kroppsmangfold.

Riktignok finner vi ikke samme type fremstillinger som hos Dahl i samtidslitteraturen for barn – ingen kaller hverandre tjukke eller beskrives som feite i nyere norsk barnelitteratur. Faktisk er det nesten ingen tjukke barn å se i det hele tatt, skal vi tro de svenske litteraturforskerne Mia Österlund og Åsa Warnqvist.

I sin forskning peker de på hvordan fett er usynliggjort i nordisk barnelitteratur. De aller, aller fleste barnelitterære karakterer er slanke, og når en fet karakter dukker opp, er kroppen ofte forbundet med humor eller med problematisering av fettet. Den modige, smarte hovedpersonen som får være seg selv uten at kroppsfettet tematiseres, har vi fremdeles til gode å møte.

Holdninger til fett formes av hvordan vi skriver og snakker om det. Det er derfor ikke uvesentlig hvordan kropper fremstilles i bøker, noe som jo lenge har vært kjent når det gjelder for eksempel kjønn. I 1990 skrev Rudine Sims Bishop at litteraturen kan forstås som et speil som reflekterer samfunnets blikk på oss.

Samfunnets blikk på fedme er et moraliserende og ofte latterliggjørende blikk. Dette blikket gjenspeiles også i barnelitteraturen ved at det nesten ikke finnes karakterer med en feit kropp som samtidig er «normal». Humor baserer seg ofte på stereotypier og har en viktig rolle i litteraturen, men mangelen på nyansereringer av disse fremstillingene er likevel verdt å ta inn over seg.

Omskriving av bøker fremstår som en dårlig løsning på denne utfordringen, men en like dårlig løsning er å ikke anerkjenne at problemstillingen eksisterer både i eldre og nyere barnelitteratur.

Fordommer mot fedme er så innarbeidet i kulturen at de kan være vanskelige å legge merke til. Det gjør at vi ikke legger merke til at karakterer med en rund fasong nesten alltid også er sultne, grådige, eksentriske, dumme eller sosialt klønete. Og når fremstillingene forblir ensidige og stereotypiserte, reproduseres negative holdninger til nye lesere.

Å redigere vekk problemene i gamle fortellinger vil likevel ikke endre på dette. I stedet må vi håpe at barnebokforfattere i fremtiden skaper fortellinger som utvider rommet for hvem en feit karakter kan være.