Handlingsplan uten handling

Er det slik at Frp og Høyre ikke syns det er viktig å vite hvor mange med innvandrerbakgrunn som utsettes for vold i nære relasjoner?

Vold, overgrep og mangel på likestilling i familien står sentralt i debatter om innvandring og integrering. Tvangsekteskap og æresrelatert vold har fått mye oppmerksomhet i offentlig debatt og politikk de siste tiårene. Modige unge kvinner har bidratt til å gjøre majoritetssamfunnet oppmerksom på at en del unge kvinner med minoritetsbakgrunn utsettes for andre former for vold i nære relasjoner enn majoriteten. Sist ute er Aftenposten som denne sommeren har publisert et tyvetalls artikler om temaet skam og ære – de fleste skrevet av unge med minoritetsbakgrunn.

I offentlig politikk har vold i nære relasjoner nærmest vært synonymt med den partnervolden mange majoritetskvinner utsettes for. En del minoritetskvinner utsettes imidlertid for vold fra andre familiemedlemmer, som foreldre, brødre og onkler. Minoritetskvinner og majoritetskvinner utsettes til dels for ulike former for vold i nære relasjoner. I mange sammenhenger har dette blitt forstått som at kvinner med innvandrerbakgrunn er mer utsatte for vold i nære relasjoner enn andre. Men hva vet vi egentlig om dette? Hva sier statistikken?

Sannheten er at det ikke finnes tall som kan si noe om hvorvidt personer med innvandrerbakgrunn er mer eller mindre utsatte for vold i nære relasjoner, sammenlignet med befolkningen ellers. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) publiserte i 2014 en landsdekkende representativ undersøkelse om vold. Tallene viser at 9,2 prosent av kvinnene og 1,9 prosent av mennene i Norge har vært utsatt for alvorlig vold i nære relasjoner. Men undersøkelsen inneholder ikke informasjon om innvandrerbakgrunn. Heller ikke om seksuell orientering, kjønnsidentitet eller nedsatt funksjonsevne.

På bakgrunn av denne undersøkelsen er det altså ikke mulig å si noe om hvorvidt de av oss som har innvandrerbakgrunn, er skeive eller har nedsatt funksjonsevne er mer utsatte for vold i nære relasjoner enn befolkningen ellers. Vi mangler rett og slett en undersøkelse som kan gi oss svaret på viktige spørsmål om voldsutsatthet.

Ifølge den gjeldende handlingsplanen mot vold i nære relasjoner, «Et liv uten vold», skulle en slik undersøkelse vært igangsatt. Tiltak syv lyder som følger: «Det skal gjennomføres omfangsundersøkelser om vold i nære relasjoner hvert femte år. Med bakgrunn i omfangsundersøkelsen med datainnsamling i 2013, vil Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) få i oppdrag å gjennomføre tilleggsundersøkelser vedrørende enkelte grupper der vi særlig mangler kunnskap, som blant annet personer med innvandrerbakgrunn, LHBT-personer og personer med nedsatt funksjonsevne.» Justis- og beredskapsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet er ansvarlige for tiltaket. Halvveis ut i planens siste år har ikke NKVTS fått noe slikt oppdrag, og regjeringen har ikke iverksatt noen undersøkelse.

Hallo i regjeringen! Hva skjer? Handlingsplanen er riktig nok utarbeidet av forrige regjering, men det er stor tverrpolitisk enighet på dette politikkfeltet, og planen gjelder. Er det sånn å forstå at Frp og Høyre ikke syns det er viktig å få svar på hvor mange personer med innvandrerbakgrunn som utsettes for vold i nære relasjoner?

Vold, overgrep og mangel på likestilling i familien står sentralt i debatter om innvandring og integrering. I både forskning og offentlig debatt diskuteres kulturens betydning som forklaring på vold utøvd av personer med etnisk minoritetsbakgrunn. I enkelte sammenhenger er det en tendens til å forstå og forklare handlinger utført av personer med etnisk minoritetsbakgrunn, som om de var programmert av kultur. Det tegnes gjerne et bilde av etniske minoriteter og deres kultur som preget av mangel på likestilling, i motsetning til majoritetskulturen som da fremstår som likestilt. Et eksempel er Helge Lurås som i Aftenposten 16. juni tegnet et skremmebilde av de «dypt fremmedkulturelle» andre, og argumenterte for at hele asylinstituttet burde avskaffes fordi de «synes våre jenter er dypt umoralske og oppfører seg som horer».

De «skamløse jentene», Isra Zariat, Sofia Srour og Nancy Herz, skrev et tydelig svar: de nekter å la seg bruke som et argument for en «en snever og inhuman holdning i innvandrings-, asyl- og integreringsdebatten». I likhet med Lurås har også innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug dyttet minoritetskvinner, som de «skamløse jentene», foran seg i sin iver etter å stramme inn innvandringspolitikken. Man kan spørre seg om hvorvidt den sittende regjeringen er mer opptatt av å bruke debatter om vold mot minoritetskvinner til sin egen politiske agenda enn å finne svar på fakta.

Eksisterende forskning tyder på at noen grupper systematisk utsettes for mer vold enn andre. Ekteskapsinnvandrere for eksempel, er i en sårbar situasjon fordi oppholdstillatelsen deres avhenger av ekteskapet. Undersøkelsen «Seksuell orientering og levekår» viser at homofile og bifile menn ikke er mer utsatte for vold enn heterofile, men en svært stor andel av de skeive mennene som utsettes for vold oppgir at det var på grunn av deres seksuelle orientering.

Kvinner som lever med kriminalitet, rusproblemer, psykiske helseplager, dårlig økonomi og uten norsk statsborgerskap er mer utsatte for partnerdrap enn andre. Kunnskap om forskjeller i voldsutsatthet mellom grupper og hvilke former for vold man er mest sårbar for er viktig for å forebygge volden. Men det mangler tilsynelatende vilje eller evne hos politisk ledelse i Justisdepartementet til å fremskaffe denne kunnskapen. Man kan spørre seg om gjennomføringskraften er forbeholdt innstramminger i innvandringspolitikken.

Teksten er en bearbeidet versjon av et innlegg publisert hos Maddam.no