Fritt behandlingsvalg er ingen privatiseringsreform

Fritt behandlingsvalg burde være lite kontroversielt for de fleste politiske partier i Norge.

Publisert Publisert

STATEN BESTEMMER: Hvilke behandlinger de private skal få levere i frittvalgsordningen, er det staten som bestemmer, skriver Anne Cecilie Kaltenborn. Foto: Scanpix

Debattinnlegg

  • Anne Cecilie Kaltenborn
    Administrerende direktør, NHO Service
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Stortingsrepresentantene Kjersti Toppe (Sp) og Ruth Grung (Ap) har gjennom innlegg i BT påstått at vi er på vei mot et lommebokfinansiert helsesystem med fritt behandlingsvalg. Det er grunnleggende feil.

Toppe påstår at det er innført en eksplisitt rett for private sykehus og institusjoner til å få deres pasienters behandling utført på statens regning. Det fremstår nærmest som om denne retten innebærer at man bare kan ta imot pasienter og sende regningen til de offentlige sykehusene. Dette er direkte misvisende.

Regjeringen innførte i 2015 en reform om fritt behandlingsvalg, som innebærer at pasienter kan få utførte visse behandlinger på det offentliges regning, der disse er godkjent av offentlig myndighet. Det er de offentlige sykehusene som bestemmer hva som skal kjøpes av hvem og til hvilken pris. De få private klinikker og institusjoner som deltar i denne ordningen i dag, har kvalifisert seg gjennom godkjenningsenheten Helfo. Staten betaler kun for det den kjøper, mens leverandøren sitter med all risiko.

For å kunne levere behandling, må man igjennom en rekke kvalifiseringskrav både faglig og dokumentere kontrollsystemer. Og det er staten som bestemmer hvilke behandlinger de private skal få levere i frittvalgsordningen. Pr. januar i år var 35 leverandører godkjent innen somatikk, psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling.

Les også

Aps løsninger gir helsekø

Toppe peker på at disse ikke er pålagt å ta imot akuttbehandling, undervisning og utdanning av helsepersonell. Forklaringen er at staten ikke har bestilt det, og får det derfor heller ikke. Men selvsagt kan private både bidra med akuttbehandling, undervisning og utdanning dersom det er ønskelig fra myndighetene. Dette styres av hva myndighetene ønsker å bruke offentlige midler på i avtale med private, og det er for tiden ikke mye.

Ruth Grung påstår at fritt behandlingsvalg er blitt et byråkratisk pengesluk. Det er en merkelig påstand, all den tid de behandlinger private påtar seg utføres til en langt lavere kostnad enn i det offentlige. Grung er opptatt av at ikke lommebokens størrelse skal avgjøre hvem som får hjelp, men hvem som har behov. Det er vi helt enige om.

Fritt behandlingsvalg er ingen privatiseringsreform. Den skal redusere ventetiden for behandling i spesialisthelsetjenesten gjennom å spille på lag med privat sektor, utnytte ledig kapasitet på behandlingene det offentlige har ansvar for. Behandlingen gis uavhengig av størrelsen på den enkeltes lommebok.

Dette er en ordning som politisk burde være lite kontroversiell for de fleste politiske partier i Norge, som har et pragmatisk syn på samarbeid mellom offentlig og privat sektor for vår felles velferd.

Alle skal ha tilgang på gode offentlige helsetjenester i Norge, og det skal være uavhengig av inntekt. Dette mener også private helse- og omsorgsleverandører. Ikke påstå noe annet.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg