Takk til dere som ødela gaten min

Nå sover jeg med ett øye åpent og ørene på stilker.

SKAPER STRID: Innsenderen er kritisk til at Bergen kommune har plassert mer enn 30 rusmisbrukere i nabolaget hennes. Paul S. Amundsen (arkiv)

Debattinnlegg

Marie Munthe Ingvaldsen
Produsent og regissør

Takk til dere som har tillatt hyblifisering av de fleste byggene og plassert et hospits ved siden av familier og en videregående skole.

Takk for at jeg nå har fått en kvelds- og helgejobb med å følge med hva rusmisbrukerne bedriver utenfor hospitset, fordi de som kommunen har ansatt, ikke har myndighet til å gjøre noe og er underbemannet.

Hele mitt voksne liv har jeg bodd i Oslo, men da min mann og jeg besluttet å flytte tilbake til barndomshjemmet mitt i Bergen, ble ting helt klart ikke slik vi hadde sett for oss. Gaten jeg har vokst opp i heter Edvard Griegs vei, et kvartal mellom Ibsens- og Bjørnsons gate.

Dette var en gate hvor barna løp gjennom hagene til hverandre, og alle visste hvem som bodde hvor. Jeg måkte snø, tok inn posten og matet katten hvis noen skulle bort. Vi gikk julebukk rundt kvartalet. De fleste var hjemme, og vi ble varmt tatt imot der vi forventningsfulle stemte i med sang.

Nabobygget, Bjørnsonsgaten 4, var eid av Frelsesarmeen. Det huset tørrlagte alkoholikere som pleide å sitte i solveggen utenfor, drikke kaffe og røyke. Når vi skulle dra bort, ville de alltid holde et ekstra øye med huset vårt.

INNSENDEREN: Marie Munthe Ingvaldsen Privat

25 år seinere ser hverdagen ganske annerledes ut i mitt gamle nabolag. Av de fem nabohusene, er det kun ett som ikke er seksjonert, ombygget og utleid. Leietakere blir sjelden boende lenge.

Det mest merkbare er likevel det tidligere Frelsesarme-eide Bjørnsonsgaten 4. Her har Bergen kommune trosset Sintef og Husbankens rapporter og anbefalinger, og stuet inn 33 rusmisbrukere på det som omtales som et «midlertidig botilbud for rusavhengige».

Problemet er bare at de beboerne jeg har snakket med, har bodd der i mange år. De kaller det «stallen», og mener de er stuet vekk. Her kan de fritt ruse seg mens de ansatte, paradoksalt nok, må gå utenfor når de vil ta seg en røyk.

Det virker ikke som det er en plan for beboerne av Bjørnsons gate 4. Her bor rusmisbrukere side om side med LAR-pasienter og andre som enten har kommet ut fra eller er i avvente av avrusning. For meg er dette så umoralsk som overhodet mulig at kommunen tillater beboerne å ruse seg under deres tak, uten å gjøre noe for å hjelpe dem videre.

AKEBAKKE: Innleggssenderen ute med akebrettet i Edvard Griegs vei i barndommen. Privat

Eventuelle hjelpetilbud er helt frivillig. Her snakker vi om verdighet og gode liv! I tillegg må dette bygget kreve enorme ressurser. Daglig er det enten ambulanse eller politi på stedet. Bygget har også flere ganger fått brannskade innvendig pga. beboere som har vært uheldig med stearinlys o.l. Disse hendelsene fører igjen til at ulike håndverkere hyppig må til for å fikse et eller annet der.

Hverdagen vår preges av rusede mennesker som til alle døgnets tider oppholder seg rundt bygget. Vi finner sprøyter, mennesker som setter skudd, folk som oppholder seg i hagen vår med den største selvfølgelighet, aggressive og psykotiske brukere, skriking, hatt flere innbruddsforsøk, og opplevd et selvmordsforsøk da noen klatret opp på taket vårt natt til 17. mai i år.

Ikke hadde vi trodd at livet skulle bli slik da vi returnerte til Edvard Griegs vei, men når brorparten av naboene er leietakere, blir man veldig alene i kampen «for tilværelsen». Nå er det min mor og meg sitt korstog å skulle forhindre Straxhus-liknende tilstander.

Nå sover jeg med ett øye åpent og ørene på stilker. Hører jeg mistenkelige lyder, er det opp av sengen for å speide ut av vinduet. Jeg føler meg ikke trygg i eget hus lenger. Hvordan skal jeg da forsvare å bli boende, på tross av at vi er på starten av femte generasjon i huset vårt? Jeg har en datter på tre år. Ingen ønsker vel at små barn skal forholde seg til rusbrukere på denne måten daglig? Hvordan skal jeg få henne til å føle at det trygt å bo her?

Hvorfor skal jeg måtte tvinges til flytte fra barndomshjemmet mitt fordi kommunen ikke klarer å hanskes med dette problemet? Jeg vet at verden er urettferdig, men det er litt merkelig at politikerne alltid klarer å etablere slike institusjoner langt fra dem selv!

Det eneste som står igjen i nabolaget, som minner fra fordums tid, er ironisk nok betongjekslene kommunen satt opp for 25 år siden. Vi ble lovet at de skulle fjernes etter sykkel VM i 2017. De ble flyttet; fem meter ned mot et nyoppsatt bysykkel-stativ!

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg