Vi må verne om det norske helsesystemet

Det er lett å la seg forføre av ideen om effektivisering.

Debattinnlegg

Vårt opphold i Beatles- og fotballbyen Liverpool ble i forrige uke snudd på hodet, da vi plutselig ble rammet av uventet sykdom og måtte oppsøke det engelske helsesystemet.

Denne erfaringen, som pasient og ledsager på et engelsk sykehus, har gitt oss noen tanker om hva god omsorg innebærer. Hva er betingelsene for god og helhetlig sykepleie?

På sykehuset i Liverpool var oppgavene særdeles spesialiserte. Tedamen ble vår beste venn. Hun serverte te mange ganger om dagen og slo gjerne av en prat.

Ellers var det han som redde senger, hun som tok blodprøver hele dagen, han som tok blodgasser, han som spurte om hvor mye pasienten hadde drukket, han som kom fra apoteket og kontrollerte medisiner, og assistentene som målte blodtrykk, puls og temperatur.

Sykepleierne så vi lite til utenom de daglige rundene med medisiner. Fra et pasientperspektiv fikk vi inntrykk av at de ulike gruppene ikke kommuniserte spesielt godt. Det opplevdes som at ingen helt visste hva som skjedde med deg.

Vi undret oss også over at de ikke spurte hvordan det gikk, og at personalet som kom innom, ikke sa hvem de var, og hva slags funksjon de hadde. Det innga ikke tillit og trygghet.

Om oppfølgingen fra sykepleierne var dårligere enn forventet, holdt den medisinske oppfølgingen fra legenes side høy standard. Likevel ble sykehusoppholdet preget av utrygghet. Ville noen oppdage det om situasjonen forverret seg? Ville noen være der om noe akutt skulle oppstå igjen?

Storbritannia har 30 års erfaring med New public management i offentlig sektor, uten at dette ser ut til å ha bedret helsesystemets (NHS) renomme og effektivitet. Tjenester stykkes opp og prises separat.

Derav tedamen, væskekontrolløren, sengeskifteren og blodprøvedamen. Mange aktører er inne for å yte en
spesifikk tjeneste. Sykehuset i Liverpool er et eksempel på hvordan dette fungerer i praksis og går utover helhet og oversikt.

Pasienter ønsker å møte spesialisert kompetanse. Samtidig er det, for de aller fleste, viktig å bli sett og møtt som hele mennesker. Trenger dette være en motsetning? Den enkelte pasient ønsker at den spesialiserte kunnskapen settes i sammenheng med og tilpasses deres situasjon.

I Norge er helsetjenesten og sykepleietjenesten ofte under lupen, og kritiske røster setter spørsmålstegn ved kvaliteten.

Det er bra å ha en kontinuerlig debatt om kvalitet, men ofte er det vel slik at man må oppleve et annet system for å oppdage fordeler og ulemper ved det vi har selv. Det er ikke alle pasienter i Norge som opplever at de blir sett, men etter å ha prøvd ut det engelske helsesystemet, ser vi den norske sykepleieutøvelsen i et annet lys.

Det norske helsesystemet tilbyr i stor grad helhetlig omsorg med pasienten i fokus. Dette må vi verne om, for også i Norge er muligheten for å utøve helhetlig sykepleie truet av økende spesialisering og oppstykking av tjenestene.

Vi har et godt helsevesen i Norge. I fremtidige sykehusreformer må vi sørge for at vi ikke kaster ut babyen med badevannet, og at vi tar vare på idealene om helhetlig omsorg. Det er lett å la seg forføre av ideen om effektivisering, men om vi ikke trår forsiktig, står vi ikke da i fare for å effektivisere omsorgen ut av sykepleien?