Politivoldsaken er historien om et stort samfunnsproblem

Enkelte har omtalt Nav-saken som Norges største rettsskandale. Politivoldsaken er en god konkurrent.

Publisert: Publisert:

KRITISKE: Formålet med den nye boken om politivoldsaken er vanskelig å forstå, skriver advokatene Frode Sulland og Cato Schiøtz. Sulland var sekretær for Justisdepartementets granskingsutvalg (Bratholm-utvalget) i 1981-82, og Schiøtz var forsvarer i bumerangsakene for Høyesterett i 1998. Foto: Arkivfoto: Heiko Junge / NTB scanpix

Debattinnlegg

Frode Sulland, Cato Schiøtz
Advokater

Ofre fortalte om fysiske overgrep fra bergenspolitiet, og ble idømt fengselsstraffer på flere måneder for falske forklaringer. Syv av sakene ble gjenåpnet av Høyesterett i 1998, ofrene ble frifunnet og tilkjent erstatning.

Over 20 år etter at Høyesterett satte punktum for en årelang strid om politivolden i Bergen, har det noe overraskende kommet en bok som ifølge forfatterne skal sette et nytt punktum. Boken fremstår mer som en forsinket omkamp om avdekkingen av et alvorlig samfunnsproblem.

Med bakgrunn i våre roller i saken finner vi det nødvendig å kommentere det feilaktige bildet boken prøver å skape. Ingen av de tre skyteskivene for bokens massive angrep, Edvard Vogt, Gunnar Nordhus og Anders Bratholm, er selv i stand til å ta til motmæle. Vogt og Bratholm er døde, og Nordhus har svekket helse.

Les også

Ottar Hellevik: – Boken hviler på en logisk kortslutning

Sven Egil Omdal hevdet i BT 13. november at rapporten fra 1981 er «grunnmuren i hele komplekset av saker som fulgte. Svikter det der, er resten en gigantisk følgefeil.» Forståelsen av politivolden som et alvorlig samfunnsproblem var imidlertid basert på flere ulike kilder fra både før og etter denne rapporten.

Gjennom flere uavhengige undersøkelser rundt 1980, ble det avdekket at politivold var et langt større problem enn man tidligere hadde antatt. Granskingsutvalget som skulle vurdere rapporten fra Vogt/Nordhus (V/N), konkluderte med at politivold var «et alvorlig problem i Bergen. Opplysningene fra bl.a. nåværende og tidligere polititjenestemenn i Bergen, leger som tok promilleprøver i studietiden, vitner til volden og mange ofre hvis forklaringer utvalget fester lit til, viser dette. I tillegg kommer den viktige dokumentasjon i Nordhus og Vogts undersøkelse» (side 148).

Utvalget gjorde altså selvstendige undersøkelser og baserte sine vurderinger på flere kilder.

Granskningsutvalget mottok som nevnt også en rekke forklaringer fra vitner til politivolden, og senere kom det flere vitneprov. Ett av svært mange eksempler var nåværende advokat Geir Langhelle, den gang politiaspirant ved Bergen politikammer. Under vitneansvar i en senere injuriesak beskrev han sine opplevelser fra Bergen politikammer som sjokkartet: «... arrestanter ble rett og slett mishandlet. De ble slått, de ble sparket.» (Gjengitt i boken «Politi, påtalemyndighet, presse og rettssikkerhet» av Anders Bratholm fra 1999.)

En av de andre undersøkelsene utvalget tilla stor vekt, var utført av forskerne Liv Finstad og Anne Lise Gjetvik (F/G). I en forskningsrapport fra 1980 der varetektsinnsatte ble intervjuet, ble det rapportert om at 60,7 prosent av de 51 intervjuede fangene opplyste at de hadde vært utsatt for politivold. Også F/G fant beretningene troverdige og mente at det forelå «underrapportering heller enn overrapportering når det gjelder politivold».

I 1998 fastslo Høyesterett bl.a.: «Det må anses på det rene at politivold i en viss utstrekning var et problem ved Bergen politikammer i perioden 1974-86». Det het videre at det var «overveiende sannsynlig at noen av tjenestemennene forklarte seg usant» og at dette kunne forklares ut fra en «misforstått korpsånd».

Les også

Politivoldsforfatterne: – Vi har notater som viser at vi har snakket med alle legene og tannlegene

Selv om kildene var mange, er det likevel vårt syn at uten forskningsrapporten fra Vogt og Nordhus hadde dette alvorlige samfunnsproblemet ikke blitt avdekket like grundig. V/N må derfor fortsatt tilkjennes mye av æren for å ha bidratt til en opprydding i politiets egne rekker. Deres standhaftighet førte til endringer som har gitt Bergens borgere større trygghet i møte med maktapparatet, og et langt bedre politi.

V/N tok selv uttrykkelige forbehold om sine beregninger av politivoldens omfang. I kortversjonen av deres forskningsrapport het det bl.a. om anslaget på antallet voldstilfeller pr. år at de ville «forsøke en sannsynlighetsberegning basert på en antagelse». De anså cirka 360 tilfeller for «ikke å være usannsynlig», men «det eneste vi kan si med sikkerhet er at antallet politivoldstilfeller må være større enn det antallet vi selv har registrert» (side 191-192).

De samme forbehold ble gjentatt av granskingsutvalget. Det sentrale var ikke å komme frem til noe eksakt antall, men å fastslå at omfanget var større enn tidligere antatt.

I perioden mellom V/Ns rapport og Høyesteretts kjennelse ble rapporten kritisert fra en rekke hold på ulike grunnlag. Noe var berettiget, men det meste ble imøtegått, særlig av Anders Bratholm i en rekke artikler og flere bøker. Og på tross av kritikken landet Høyesterett på sine enstemmige konklusjoner.

Kritikken var også vel kjent da UIB utnevnte Edvard Vogt til professor i 1995, og da Justisdepartementet ga V/N erstatning for deres «uegennyttige engasjement» i 2002.

Selv om metodene i forskningsarbeidet kunne være beheftet ved svakheter, ble V/N berømmet for resultatet: avdekking av et alvorlig samfunnsproblem til tross for stor motstand fra makthavere.

Den nye bokens gjentakelse av kritikken endrer ikke det sentrale i denne historien. Bl.a. er forfatterne mer opptatt av hvorvidt beskrivelsen hos V/N av hvem som intervjuet politivoldsofrene er riktig, fremfor hva ofrene selv fortalte om politivolden. På pressekonferansen 12. november ble det understreket at de selv ikke har snakket med ofrene.

Det er også betegnende når forfatterne har fremstilt det som en viktig ny kritikk i deres bok at tannleger og leger 40 år senere ikke har kunnet huske at de ble kontaktet av V/N. Men det har vist seg at flere på henvendelse fra BT heller ikke
kunne huske at de var blitt kontaktet av forfatterne for bare få år siden.

Undersøkelsen kan dermed vanskelig underbygge noen ny kritikk av VN. Det viktigste er at heller ikke dette ville kunne si noe nytt om forekomsten av politivold i Bergen.

Les også

BTs anmeldelse av boken: «Gammel hund er gravd opp igjen»

Og boken har da heller ikke som formål å si noe nytt om dette. Det sies uttrykkelig allerede i innledningen: «Vi er overbevist om at det har forekommet politivold i Bergen, selv om vi ikke har noen mening om omfanget.»

Uansett hvor mye kritikk forfatterne gjentar og selv formulerer, fremkommer det ikke noe nytt om omfanget. Dermed er formålet med boken vanskelig å forstå. Noe nytt punktum for en viktig samfunnsdebatt vil den i hvert fall ikke være. Punktum ble satt for snart 20 år siden, og den viktige historien om politivolden i Bergen vil for alltid bli stående som en sterk advarsel mot maktmisbruk og tildekking av dette.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg