Vi trenger karbonlagring for å nå klimamålene

Lykkes man, kan Norge få sentral rolle i det som kan bli en gigantindustri.

Publisert Publisert

På Mongstad finner vi allerede verdens største anlegg for testing og utvikling av teknologier for CO2-fangst, skriver Jonny Hesthammer. Foto: INGAR STORFJELL / AFTENPOSTEN

Debattinnlegg

  • Jonny Hesthammer
    Tidligere professor i geologi og geofysikk ved UiB, nå CEO i M Vest Energy
  1. Leserne mener

Karbonlagring er en helt nødvendig del av fremtidens energisystem, ifølge FNs klimapanel, og mye peker mot at karbonlagringsindustrien i volum vil bli større enn dagens oljeindustri. Det er likevel mange og store utfordringer som først må løses.

Klimapanelet har vurdert forskjellige scenarioer som kan begrense temperaturstigningen til 1,5 grader. Medianscenarioet viser at en tredjedel av verdens energitilførsel i 2050 vil komme fra fossil energi, men i hovedsak med karbonlagring for å unngå utslipp.

Panelet mener det er tvilsomt at nullutslippsmålet kan nås uten karbonlagring, og at kostnadene i så fall vil dobles. Tunge industrisegmenter som stål, petrokjemi og sement, står for en stor andel av utslippene, og er spesielt krevende å elektrifisere fordi de trenger svært høye temperaturer.

Dagens utslipp er enorme. Ifølge en artikkel i Nature er den globale CO2-produksjonen hele ti ganger større enn den globale oljeproduksjonen. Selv om karbonlagring kun vil ta hånd om en del av utslippene, har vi altså tretti år på å etablere en industri som, i volum, vil være langt større enn dagens oljeindustri – med tilhørende sysselsettingspotensial.

Behovet for karbonlagring er ikke bare relatert til kull, olje og gass. Klimapanelets analyser viser at svært mye av den fornybare energien i 2050 vil komme fra forbrenning av biomasse. Biomasse regnes som fornybar fordi prosessen er karbonnøytral ved at den tar opp like mye CO₂ som den slepper ut.

Med biomassekraftverk kombinert med CO₂-lagring, kan de relaterte utslippene bli negative, noe klimapanelet fremhever som et viktig tiltak for å bli karbonnøytral.

Vi er nødt til å tro på vår evne til å utvikle ny teknologi, skriver Jonny Hesthammer. Foto: Sigrid Haaland (arkiv)

Karbonlagring starter med at man fanger opp CO₂ fra forbrenningsanlegg. Deretter er det flere måter å ta hånd om gassen på, men den mest aktuelle metoden pr. nå er ved transport via rørledning, og deretter lagring i geologiske formasjoner dypt under bakken. Det finnes bare noen få slike anlegg i kommersiell drift i dag.

Med normal kapasitet begrenset til rundt 1 million tonn CO₂ pr. år, håndterer hvert anlegg kun en liten brøkdel av de globale utslippene. En tredjedel fossil energi i 2050 innebærer faktisk at det må bygges mer enn 20 karbonlagringsanlegg hver eneste måned de neste 30 årene. Det er ikke realistisk.

Karbonlagring er også svært energikrevende. En studie viser at rundt en fjerdedel av kraften som produseres, vil forbrukes til dette. I tillegg er det dyrt. Ifølge Carbon Capture and Storage Association ligger kostnadene for karbonfangst på 600–900 kroner pr. tonn CO₂, selv om dette er forventet å synke kraftig de neste årene ettersom teknologien modnes.

I tillegg kommer kostnader for transport og injeksjon. Karbonlagring innebærer også en viss fare for lekkasje fra reservoarene hvor gassen lagres. Det blir derfor behov for overvåking, noe som øker kostnadene ytterligere. Nå er kostnadsbildet uoversiktlig, og FNs Klimapanel kategoriserer teknologien som pre-kommersiell.

Les også

– Ikke nok fornybar i Equinor? Vi skal jo øke med 30 ganger

Dette til tross, både Norge og resten av Paris-avtalens medlemsland må forholde seg til 1,5-gradersrapporten når de skal melde inn sine nye og forsterkede mål i forkant av årets klimatoppmøte i Glasgow.

Fordi de globale utslippene fortsatt øker, er det sannsynlig at insentiver og regulativer knyttet til karbonlagring etter hvert vil tvinge seg frem.

Det er interessant for Norge, som har mye lagringskapasitet på sokkelen og kan være et knutepunkt for hele Europa. I tillegg har Norge mulighet til å produsere både elektrisitet og hydrogen fra naturgass, samtidig som man fanger opp og lagrer CO₂.

På Mongstad i Nordhordland finner vi allerede verdens største anlegg for testing og utvikling av teknologier for CO₂-fangst.

Equinor har drevet med karbonlagring i geologiske formasjoner i mer enn 20 år på Sleipnerfeltet. Det gir oss lengst erfaring av alle, og flere større prosjekter er på vei.

Et av disse er Northern Lights-prosjektet som skal frakte CO₂ fra sement- og avfallsindustrien i Oslo-regionen til Øygarden, hvor den skal videretransporteres offshore og lagres i undergrunnen.

Enten vi liker det eller ikke, gir ikke forpliktelsene i Parisavtalen oss noe valg. Vi er nødt til å tro på vår evne til å utvikle teknologi som gjør fangst langt billigere og lagringskapasiteten langt større, samtidig som det etableres gode nok insentiver og avgifter.

Skulle man lykkes, kan Norge, med sin solide oljeindustrierfaring, innta en sentral rolle i det som ligger an til å bli gigantindustri.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg