Ta til vettet. Ikke gjør klimaspørsmålet til en krig om ord.

DEBATT: Det vil ingen vinne på.

FLYSKAM: Det kan være grunn til å være forsiktig med krisesnakket, skriver professor Kjersti Fløttum. Bildet er fra 2015. NTB Scanpix

Debattinnlegg

Kjersti Fløttum
Professor, Institutt for fremmedspråk, UiB og forsker på klimaspråkbruk

Språkbruk er sjelden eller aldri nøytral, og ord spiller en viktig rolle også i klimadebatten. Bare se på hvilke nye orddannelser «skam» har bidratt til i det siste: Flyskam, bilskam, kjøttskam.

Meningsutvekslingene som følger, er ganske følelsesladet.

Med språk forsøker vi å gi et bilde av virkeligheten, men språket skaper også nye virkeligheter. I klimaspørsmålet er det mange og ulike interesser, som naturlig nok fører til at virkeligheten kan dreies og fremstilles svært forskjellig. I hvilken grad de ulike ordene har den effekten man ønsker, kan imidlertid diskuteres.

Hva betyr da «skam»? I Store Norske Leksikon står følgende: «Skam, sterkt ubehagelig følelse av å ha vist en nedverdigende side av seg selv, og dermed avslørt seg selv som et mislykket, udugelig eller umoralsk individ. Skam er nær knyttet til selvfølelsen, og får en til å føle seg liten, med ønske om å skjule seg («synke i jorden»).»

Er det dette vi vil ha? Er det en slik følelse som skal føre til at vi som individer og samfunn engasjerer oss, og bidrar konstruktivt til å begrense dramatiske konsekvenser av klimaendringer?

Jeg tror det er klokt å innta en holdning som klima- og miljøminister Ola Elvestuen i Aftenposten 21. juli: «Jeg er opptatt av hva man klarer å få til. Jeg tror ikke det er bra hvis vi får for mange moraliseringsdiskusjoner. Man må stole på at folk klarer å ta egne valg, og at de har en bevissthet. Det går an å gjøre det enklere for folk å gjøre gode valg, samtidig som man også lar folk være litt i fred.»

Les også

– Eg vågar knapt å fortelja kva eg jobbar med. Det er blitt ei skam, føler eg.

Samtidig er det viktig å understreke alvoret i klimaspørsmålet; det er det godt grunnlag for i publisert forskning fra hele verden. Det er derfor ikke overraskende at vi finner til dels sterk språkbruk som har til hensikt å anerkjenne at vi har en «krise».

Ordet krise brukes gjerne for å vise til en vanskelig situasjon, et avgjørende vendepunkt eller en plutselig forandring. Hvor mye dramatikk man legger i ordet, kan være forskjellig. Men når nær 8000 universiteter og høgskoler verden over – i Norge blant andre Universitetene i Bergen og Oslo, OsloMet og NTNU – er med på å erklære klimakrise i et opprop til FN-landenes miljø- og klimaministre, er det en handling som har til hensikt å løfte klimasaken høyere opp på agendaen.

Kjersti Fløttum er professor ved Universitetet i Bergen. BERGENS TIDENDE (arkiv)

Det kan synes dramatisk. Men først og fremst er det et budskap basert på forskning og vitenskap, og et uttrykk for kunnskapens viktige rolle fremfor følelsenes. I Norge ser vi også at flere kommuner og fylker har erklært klimakrise.

Flere medier er også opptatt av bruk av sterke uttrykk for å formidle alvoret i klimaspørsmålet. Den britiske avisen The Guardian bestemte seg i mai i år for å bruke «krise» eller «sammenbrudd» («breakdown») for å betegne klimasituasjonen, istedenfor det relativt nøytrale «klimaendring».

Les også

Eier du ikke kjøttskam?

Ja, vi erkjenner at det dreier seg om en krise, og det er ingen tvil om at det er nødvendig med sterk språkbruk for å understreke alvoret. Men det kan også være grunn til å være forsiktig med krisesnakket, hvis man ikke samtidig peker på løsninger, slik blant andre psykolog Per Espen Stoknes påpeker.

Å legge vekt på muligheter og konstruktive løsninger kan bidra mer til klimaengasjement og vilje til handling. Resultater fra det tverrfaglige prosjektet LINGCLIM viste at ungdom var opptatt av hvordan de kunne bidra, hvilke muligheter som fantes.

De var «drittleie av alle dommedagsbildene!».

Uten tvil har også den 16 år gamle klimaaktivisten Greta Thunberg og hennes kraftfulle ungdomsinitiativ bidratt til å understreke alvoret og politikernes ansvar.

Undersøkelser gjennom Norsk medborgerpanel ved Universitetet i Bergen viser at et representativt utvalg av norske borgere ønsker å bidra gjennom å endre sin levemåte. Samtidig ber de myndigheter og politikere være tydeligere på hvordan enkeltpersoner kan bidra, og hvilke valg som er mest effektive for å begrense skadelige klimaendringer.

Da blir det viktig at styrende organer og institusjoner viser vei ved hjelp av realistiske løsninger basert på solid ekspertkunnskap. Denne kan skaffes når vi samarbeider innenfor flere fag og mellom ulike sektorer.

Med ønske om ikke å bli moraliserende, oppfordrer jeg til å ta til vettet og ikke gjøre klimaspørsmålet til en krig om ord. Det vil ingen vinne på. I krig er det sjelden vinnere, men stort sett bare tapere.

Istedenfor å bortforklare skam, bør vi fremforklare gode løsninger. Istedenfor å snakke om å ofre vår livsstil, bør vi snakke om mulighetene til å skape et bærekraftig samfunn for kommende generasjoner.

Har du meninger? Send oss en e-post. Følg BTmeninger på Facebook!

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg