Klimafarer rammer alltid lokalt

DEBATT: Derfor må kommunene involveres aktivt i klimaforskningen.

Debattinnlegg

Hetebølger og styrtregn om hverandre. Sommeren har minnet oss på farene forbundet med klimaendringer. Tilpasning til et endret klima krever ikke bare nye former for samarbeid, men også en bedre forståelse av hvordan vi bør samarbeide.

Det produseres mye klimaforskning i Norge. Selv om forskningen kan være av stor samfunnsmessig betydning, er menneskene som skal bruke den nye kunnskapen, altfor sjelden involvert.

Klimafarer rammer alltid lokalt. Det ble tydelig etter sommerens styrtregn i Jølster og Vaksdal. Derfor er kommunene førstelinjen når ulykken inntreffer. Det betyr at tiltakene som skal forebygge skader, ofte havner på et kommunalt bord. Og rundt de mange bordene er det et konstant behov for oppdatert kunnskap.
Men hvordan kan kommuner håndtere så kompleks informasjon på en god og riktig måte? Spesielt når dette ofte går på bekostning av andre arbeidsoppgaver?

I en ny forskningsartikkel tar vi for oss de viktigste lærdommene vi har gjort gjennom vårt arbeid med klimatilpasning og det vi kaller «samproduksjon».

Vi har lært at kommunene må involveres på et tidlig stadium. Dessverre er det ofte slik at forskere sender inn søknader uten først å snakke med dem som skal bruke resultatene. Da er det lett å presentere løsninger på problemer som ikke finnes.

Denne leksjonen høres kanskje triviell ut, men er sentral. Forskere har en tendens til å snakke sitt eget språk. Det samme gjør kommunale planleggere. Noen av ordene er til forveksling like, men betydningene kan være avvikende.

Et godt eksempel er begrepet «usikkerhet». For forskere er usikkerhet et statistisk mål på sannsynligheten for om en gitt hendelse inntreffer eller ikke. Av lekfolk blir begrepet derimot ofte brukt synonymt med mangel på kunnskap.

Kanskje en planlegger i kommunen for eksempel tenker at en fremskrivning av flomfare i et vassdrag må forkastes, hvis det hefter usikkerhet ved det. En forsker vil si at det alltid er knyttet usikkerhet til fremskrivninger, og at det viktigste er å ta hensyn til denne på mest mulig rasjonelt vis.

Kommer man sammen tidlig og setter av nok tid til diskusjoner på tvers av fagfelt og sektorer, reduseres risikoen for misforståelser og potensielle feilvalg.

Denne samproduksjonen må følges opp med hyppige møter. Om det ikke settes av tilstrekkelige midler til dialog, vil forskningen i verste fall ikke ha noen verdi for dem som skal bruke den.

Samproduksjon av klimakunnskap er ikke bare en farbar vei, den er også bærekraftig. I en tid da gamle farer tar nye former, er det etter vår mening åpenbart fornuftig å benytte ressursene på begge sider av bordet.

Har du meninger? Send oss en e-post. Følg BTmeninger på Facebook!