I 8. klasse fikk jeg kreft. Jeg tenkte at dette bare skjedde på film.

DEBATT: Ikke bare ble jeg skallet. Jeg fikk også behov for krykker.

Denne artikkelen er over tre år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

For åtte måneder forandret livet mitt seg veldig. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde benkreft. Jeg husker jeg tenkte at dette bare skjedde på film, og at det ikke var sant.

Men det var sant.

Gjennom disse månedene har det skjedd mye godt og vondt. Jeg har blitt kjent med mange fantastiske sykepleiere og opplevd mye. Det meste av det vonde kan jeg egentlig ikke huske, det har hjulpet utrolig mye å prøve å tenke positivt.

Det som nesten var viktigst for meg i begynnelsen av disse månedene, var at vennene mine ikke skulle se meg som syk, men som meg.

Så jeg ville aldri gå ut uten lue eller parykk foran noen andre enn familien. Det tok meg lang tid å innse at dette nå var meg, at jeg var skallet og ikke trengte å bruke parykk hver gang jeg var med vennene mine.

For dem spilte det ingen rolle. Det var bare jeg som gikk rundt og tenkte på hvor rart de måtte tenke det var at jeg ikke hadde hår.

Det er fortsatt mye usikkerhet med å ikke ha hår, og den går nok aldri vekk. Men det trenger ikke å holdes hemmelig, de fleste visste jo at det ikke var hår under parykken, så hvorfor skulle det være så vanskelig for meg å godta at jeg var skallet?

De første månedene av cellegiften var nok de verste, men etter operasjonen merket jeg at det ble bedre. Jeg ble mindre kvalm og hadde mer energi. Jeg lå jo mer i ro og hadde fått enda en ting å tenke på, siden foten min plutselig ikke fungerte ordentlig lenger.

Jeg hadde nå en svær metallprotese, som hadde blitt plassert der det før var en svulst. Jeg kunne ikke lengre bare gå og ta noe i kjøleskapet, jeg trengte plutselig veldig mye hjelp. Jeg så også sykere ut.

Jeg var ikke bare skallet. Nå hadde jeg også behov for krykker.

De neste årene vil jeg nok møte på mange utfordringer, siden foten min er nesten helt som en ny.

Åtte måneder er nå gått, og jeg skal begynne i 9. klasse. Dette året har jeg vært veldig lite på skolen og har savnet det veldig. Og nå som jeg ENDELIG er helt kreftfri og ferdig med cellegift, vil det bli deilig med et helt nytt skoleår.

Det vil nok ta tid å venne seg til den nye hverdagen igjen, men jeg kunne ikke vært mer klar for skolestart og vennene mine.

Denne teksten ble opprinnelig publisert på Emma Falck Guntveits Instagram-konto emmaguntveit_

Har du meninger? Send oss en e-post. Følg BTmeninger på Facebook!