Stoppeklokken går. Utviklingen består.

Det river i lærerhjertet mitt når jeg ser elever slite seg gjennom kartleggingsprøven.

STANDARDISERT TESTING: Jeg tror enkelte elever føler at de blir plassert på andrelaget foran resten av klassen, skriver innsender.

  • Daniel Bolstad-Hageland
    Lærer i Bergen

Jeg ser ut vinduet. Solen stråler på himmelen. Som den sjelden gjør i Bergen. Skoleklokken ringer, elevene er på vei inn dørene. De vet at det er prøve i dag. Klasserommet føles tyngre enn vanlig. Det merker både jeg og de som setter seg foran meg. Stoppeklokken ligger klar på pulten min. Den blir viktig for meg disse timene.

Det nærmer seg sommer, og det er på tide å ta en titt på hvordan det står til med den faglige utviklingen til elevene. Det gjør vi med kartleggingsprøve. Hvert år testes elevene på småtrinnet i lesing, regning og engelsk. Hensikten er å identifisere elevene som sliter mest, slik at tiltak kan iverksettes.

Men hva gjør det egentlig med disse sårbare elevene, de som strever mest, når de scorer dårlig?

STANDARDISERT TESTING: Jeg tenker en del på hva jeg kommer til å angre på om 40 år. Over hva jeg utsatte elevene mine for i de årene jeg sto fremme i klasserommet. Da står standardisert testing høyt på listen, skriver innsender.

Elevene får oppgaveheftet. Det må de ikke åpne. Nei, nei. Oppgaveheftet må være lukket frem til jeg gir mitt signal. Navnet må på. Tydelige bokstaver. Jeg gjennomgår side for side. Forklarer oppgavene nøyaktig slik det står at jeg skal forklare dem. Ord for ord.

Hver side i kartleggingsprøven har ulik tidsbegrensning. Nøye kalkulert. Stoppeklokken går. I klasserommet ser jeg det samme hvert år: Flere av elevene tegner. Det gjør de fordi tiden strekker til. Det går lett. De er fornøyd.

Men det er alltid én eller to som drar seg i håret. Veksler mellom å se ut vinduet eller mot meg. Som svetter. Som ikke har svart på noe. Tiden renner ut. 10 sekunder igjen. Stoppeklokken stopper.

Det river faktisk i lærerhjertet mitt når jeg ser disse elevene slite seg gjennom kartleggingsprøven. Se blikket deres vandre fra klassekamerat til klassekamerat. De andre som mestrer side opp og side ned, mens han eller hun bruker den gitte tidsrammen for å få en forståelse for hva oppgaven i det hele tatt spør etter. En prøve som i utgangspunktet er tilrettelagt for å identifisere elever som dem selv.

Det er nettopp derfor jeg legitimerer denne måten å kartlegge på. Vi må fange opp de elevene som strever. Men hva gjør det egentlig med et barn som ikke engang er blitt 10 år gammel, som opplever skolehverdagen og alt den fører med seg som utfordrende? Alle disse læringsmålene som kom og gikk. Hva gjør det når de faktisk får bekreftet det de fryktet: at det kun ble 12 av 72 mulige poeng?

Jeg tenker en del på hva jeg kommer til å angre på om 40 år. Over hva jeg utsatte elevene mine for i de årene jeg sto fremme i klasserommet. Da står standardisert testing høyt på listen. For de fleste elever vil kartleggingsprøver oppleves som lite problematisk. Men i verste fall kan de samme testene være ekstremt destruktive for enkelte barn i skolen.

Som voksen kan jeg le godt av at jeg som fjortenåring endte opp på andrelaget i fotball sammen med to andre, mens de 17 resterende ble valgt til førstelaget. Jeg er trygg i meg selv nå, og innser at jeg ikke var på vei inn i en profesjonell fotballkarriere. Kondis hadde jeg ikke, ei heller noe fart i bena. Men i 2004 opplevdes dette sårt. Jeg fikk bunnpoeng foran resten av laget. «Førstelaget stiller seg i det ene målet, mens andrelaget kan stå på stedet hvil.»

Les også

Hvorfor hjelper vi ikke guttene som sliter i skolen?

Jeg tror det er slik enkelte elever føler seg. At de blir plassert på andrelaget foran resten av klassen. Selv om vi lærere på ingen måte vil rangere elevene, skjer det automatisk i garderoben når de er på vei ut i friminutt. Når elevene sammenlikner poengscoren seg imellom på de ulike prøvene.

Når kartleggingsprøver blir debattert, handler det ofte om skoler som øver eller jukser seg til gode resultater. Skoler som ber enkelte elever holde seg hjemme de dagene prøvene avholdes, og bruker resultatene som et kvalitetsstempel på at deres skole er en av de bedre.

Fremover mener jeg det blir vesentlig å spørre hvorvidt disse prøvene er med på å avdekke vanskene på en skånsom måte, slik at elevene kommer vinnende ut av situasjonen fremfor mer skadeskutt.

Det er ikke det at kartleggingsprøvene i seg selv er for dårlige, det er rammene rundt dem som skaper utfordringer. Jeg er redd for at det fundamentet vi til daglig jobber opp sammen med elevene våre, raser sammen når de testes i noe de ikke har forutsetninger for å mestre.

Da begynner jeg å tenke på hva som egentlig er til det beste for barnet, og for at lese- skrive og regneferdighetene deres skal ha en positiv utvikling. Mestringen må ligge i bunn. Da må rammene tilpasses, slik at fallhøyden for de aktuelle elevene ikke blir for stor.

Jeg forstår at kartleggingsprøvene er til for å fange opp de elevene som strever mest, slik at de kan få den hjelpen og oppfølgingen de behøver og har krav på. Men hvorfor må de treffe bunnen først, før vi hjelper dem opp igjen?

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg