Vi var skremmende uforberedt

Mange har varslet om denne typen epidemi. Synd at verdens politikere ikke har lyttet.

Debattinnlegg

Denne artikkelen er 68 dager gammel

Informasjonen i artikkelen kan være utdatert. Gå til vårt livesenter for siste nytt om korona-utbruddet.

-> Gå til livesenteret

Noe av det mest nedslående i koronapandemien, er at verden utenfor Kina ikke var bedre forberedt. I tillegg til å løse det umiddelbare folkehelseproblemet vi står midt oppe i, må vi også benytte anledningen til å lære av denne pandemien.

Vi bør ikke minst lære hvordan man i fremtiden best kan få slike pandemier under kontroll på en forsvarlig måte, for både folkehelse og økonomi.

Det er lenge siden spanskesyken krevde mer enn 50 millioner liv på verdensbasis, og enda lenger siden Svartedauden førte til at om lag halvparten av Norges befolkning døde i årene 1348–1350.

Men i nyere tid har vi hatt epidemier av sykdommer som ebola, svineinfluensa og SARS, og det burde vært vekkere for våre helsemyndigheter.

For nye alvorlige pandemier kommer fra tid til annen. Like fullt kom denne som julekvelden på kjerringa, noe som skremmer meg langt mer enn selve pandemien.

Mange har varslet denne type pandemi, som vi nå opplever. En av dem er Gro Harlem Brundtland, tidligere sjef for Verdens helseorganisasjon (WHO). I 2018–2019 ledet hun arbeidet med en rapport som dokumenterer at det som nå skjer, er en varslet katastrofe.

Synd å se at verdens politikere ikke lyttet.

Koronaviruset er etter alt å dømme en såkalt zoonose, altså en sykdom som smitter fra dyr til mennesker. Også Svartedauden og ebolaepidemien hører hjemme i denne gruppen.

Svartedauden forandret Europas historie fordi de mange dødsfallene førte til at samfunnsapparatet brøt sammen – og et nytt måtte bygges på ruinene. De fleste av oss vil sikkert komme gjennom den nåværende krisen med helsen i behold, selv om det kan bli langt verre for samfunnet som helhet.

Koronapandemien bør for all del ikke sammenliknes med Svartedauden, blant annet fordi koronaviruset ikke er særlig farlig for friske mennesker. Men studier av bakterien Yersinia pestis, som forårsaket Svartedauden, kan likevel illustrere hva forskere kan finne av viktig, ny kunnskap av stor samfunnsmessig betydning, om data er tilgjengelige.

Sammen med gode kollegaer har jeg analysert fantastisk detaljrike og viktige data fra et omfattende overvåkingsprogram, som var blitt gjennomført i steppelandskapene i det tidligere Sovjetunionen, bl.a. i Kasakhstan, der jeg har jobbet.

Gjennom å analysere disse dataene, har vi lært mye om hvordan bakterien sprer seg i gnagerpopulasjoner, og fra ville dyr til mennesker. Mye av denne grunnleggende forskningen vår har fått direkte anvendelse i regionen ved å effektivisere overvåkingsprogrammet, som ble startet på slutten av 1940-tallet, og som fortsetter den dag i dag.

Vi har blant annet lært at om det ikke har vært mye gnagere (som ørkenrotter) de to siste årene, vil det ikke bli en epidemi i gnagerbestanden. Det er når denne har vært høy gjennom et par år eller mer, og plutselig bryter sammen over et stort område, at bakterien «hopper over» til mennesker.

Selv om myndighetene – og vi alle – må ha fokus på det som skjer her og nå med utbruddet, er det viktig at vi ikke skusler bort muligheten til å lære hvordan denne type pandemier best mulig bør håndteres, både medisinsk og samfunnsmessig. Og om vi skal kunne lære av det som nå skjer i hele verden, må vi samle data om det som skjer – i hele verden.

Midt i krisen vil dette kunne synes nerdete og «ute av kontakt» med det som skjer i øyeblikket, men det vil snart vise seg å være en god investering for fremtiden.

Jeg opplever det som meget uheldig at land tilnærmer seg bekjempelsen av epidemien på svært ulike måter.

Dette vil helt sikkert føre til at om noen land klarer å få god bukt med smittedynamikken (som Kina), vil vi like sikkert få tilførsel av smitte fra andre land, der man har lyktes mindre bra med å bekjempe epidemien.

Det hele burde vært langt mer internasjonalt koordinert – f.eks. av WHO.

Det finnes imidlertid én fordel med at ulike land følger ulike strategier, og det er at vi etterpå kan kvantifisere hvilke som fungerte best. Ingen forsker med sunn – etisk – fornuft, ville foreslått et slikt eksperiment, og hadde det skjedd, ville ingen etisk komité godkjent det.

Vi er jo nå ganske angstpreget fordi vi høyst ufrivillig er en del av dette eksperimentet. Men selv når det ser vanskelig ut i øyeblikket, må vi se fremover.

Derfor er det nå av stor betydning at helsemyndighetene sørger for at flest mulig av dem som har symptomer på virusinfeksjon, også blir testet, selv om det ikke er ressurser til å analysere testene nå. Vi kan heller analysere dem etterpå.

Men forskning er ikke nok: Vi trenger også et robust helsevesen. Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) har anbefalt at sykehusene i medlemslandene normalt ikke skal bruke mer enn 85 prosent av den tilgjengelige kapasiteten, slik at det finnes noe som kan mobiliseres for å møte krisesituasjoner, som pandemier.

Men i Norge har vi isteden gjennomført en politisk styrt nedbygging av antall sykehus og sykehussenger. Vi hadde overfylte sykehus med et regelmessig sengebelegg på 100–110 prosent allerede før koronaen.

Slik sykehusdrift og helseberedskap ble redusert for å spare penger, og nå betaler vi regningen.

De omfattende smitteverntiltakene som er gjennomført de siste ukene, er blant annet begrunnet i behovet for å forsinke koronavirusets spredning, fordi det vil beskytte befolkningen ved at helsevesenet ikke blir totalt overbelastet i perioder.

Men med et mer robust helsevesen i utgangspunktet, kunne vi antakelig klart oss med færre drakoniske tiltak. Pandemien visste vi
ville komme – før eller seinere.

Avslutningsvis er det på sin plass å minne om budskapet som min gode kollega Jared Diamond formulerte i boken «Guns, Germs and Steel» (1997): Skadelige «germs» – bakterier, sopp, virus og andre sykdomsorganismer – har gjentatte ganger gjennom historien forandret samfunnene våre. Dette har vi ikke lov å glemme.

Lærdommen må bli at vi både må trappe opp forskningsinnsatsen og gjør helsevesenet mer robust.