Ulikhet er mer enn fattigdom

Når vennene og naboene dine begynner å installere benkeplater i skinnende kvarts, ser plutselig din granittbenk litt shabby ut.

ULIKHET: Levekårene er svært ulike i for eksempel Loddefjord (til venstre) og Nattlandsfjellet (til høyre), ifølge innsenderen. Geir Martin Strande/Knut Egil Wang (arkiv)

Debattinnlegg

Hannah Gitmark
fagrådgiver i Tankesmien Agenda

Dette visste du sikkert fra før: Det som preger Bergensdalens solside er høy inntekt – en median på 440.000 kroner, knapt ingen arbeidsledighet blant de unge og et høyt utdanningsnivå – mindre enn 7 prosent har lav utdanning.

Tar vi turen til Loddefjord er bildet diametralt motsatt. Her er medianinntekten bare såvidt over 300.000 kroner, en fjerdedel har bare grunnskole og over tre prosent unge er uten jobb. Vi ser også store geografiske forskjeller i Bergen hva gjelder fysisk aktivitet, levealder, røyking, barnevernstiltak og sosiale nettverk.

Les også

Lekser reproduserer sosial ulikhet

I hele den vestlige verden har forskjellene mellom dem som har minst og dem som har minst, økt voldsomt. Nye data og bedre tilgang på statistikk viser en dramatisk endring de siste 30 årene. Vi vet i dag mye om hvordan ulikheten har utviklet seg. Men hvorfor bekymrer vi oss?

Vi kan grovt sett dele konsekvensene av ulikhet i tre. For det første kan konsentrasjon av rikdom også føre til konsentrasjon av makt, noe som undergraver demokratiet.

For det andre kan ulikhet skade økonomisk vekst når de beste talentene ikke kommer opp og frem, og når kjøpekraften i store deler av befolkningen svekkes.

Og sist, men ikke minst: økonomisk ulikhet kan få en rekke samfunnsmessige utfordringer, som svekket tillit og redusert folkehelse.

Det er denne delen av ulikhetsutfordringen som er tema for boken «The Broken Ladder: How Inequality Affects the Way We Think, Live, and Die», som presenteres av Keith Payne på et møte på Litteraturhuset i Bergen denne uken. Payne, som er professor i psykologi, forsøker å grave i de dype skadevirkningene for både den enkelte og for samfunnet som helhet. Hans beskjed er urovekkende: Ulikhet skaper en folkehelsekrise i USA.

Ulikhet handler om mer enn fattigdom. Når vi opplever at folk rundt oss drar fra oss, går det utover våre egne forutsetninger for et godt liv – også når vi ikke befinner oss i bunnen av inntektsfordelingen. Ifølge Payne finnes bare 20 prosent av svaret på hvordan vi plasserer oss på en imaginær sosial rangstige i faktiske forhold knyttet til inntekt, utdanning og jobbstatus. Svarene på hvorfor det er sånn, forsøker han å finne i hjernen vår.

ULIKHET: I hele den vestlige verden har forskjellene mellom dem som har minst og dem som har minst, økt voldsomt, skriver innsender. NTB scanpix

Et illustrerende eksempel er et eksperiment gjennomført med aper, der apene lærte å bytte til seg agurker mot småstein. En dag forsøkte den ene forskeren tilfeldig å bytte til seg en drue mot en stein med en av apene. Ettersom aper elsker druer, var det et enkelt bytte.

Når forskeren så forsøkte å bytte den sedvanlige agurken mot en stein hos resten av apene, som hadde sett kompisens fordelaktige bytte, ble tilbudet om agurk avslått – og i noen tilfeller ble agurken også kastet tilbake mot forskeren i sinne.

Følelsen av å bli forfordelt overskygger med andre ord følelsen av hva vi egentlig er fornøyde med. Når vennene og naboene dine begynner å installere benkeplater i skinnende kvarts, ser plutselig din granittbenk nå litt shabby ut. Det er ikke misunnelse, men følelsen av en (ofte) reell urettferdighet. At noen gjør det litt bedre enn oss kan stimulere til økt egeninnsats og i utgangspunktet være bra, både for samfunnet og for oss. Dette prinsippet er selve kjernen i den amerikanske drømmen.

Psykologen Payne viser oss at denne drømmen for mange reduseres til et forsøk til å ta igjen dem som raser forbi oss. Det gjør at vi blir mer kortsiktige og tilbøyelige for risikabel oppførsel, og mer villige til å ofre en sikker framtid for umiddelbar tilfredsstillelse. Vi prøver lykken og taper så penger på spill, tar opp kredittkortgjeld eller utfører flere kriminelle handlinger. Folk som føler at de sakker akterut, bruker også mer dop, røyker mer og spiser mer usunn mat.

Les også

Farlig ulikhet

«Lev fort, dø ung»- tilnærmingen til livet – bevisst eller ei – hos dem som føler seg forbigått, bidrar også til at unge mennesker får barn tidligere enn vanlig og dropper ekteskap; den største langsiktige forpliktelsen folk noen gang inngår. Mangelen på et stabilt familieliv begrenser så igjen barnas muligheter. Alt dette bidrar til et dårligere samfunn. Studiene viser også motsatt – at vi, dersom vi opplever oss som mer vellykkede enn gjennomsnittet, tar mer langsiktige og lønnsomme avgjørelser.

Norge er et av landene i verden med lavest ulikhet – og vi har et helt annet samfunn enn det vi ser i USA. Men det betyr ikke at ulikhet ikke bør bekymre oss også her i Norge. For det første er ulikheten, målt ved den såkalte «Gini»-indeksen økt med over 20 prosent midten av 80-tallet, raskere enn i OECD-landene i gjennomsnitt.

Også her ser vi at de rikeste i landet får en stadig større del av den totale inntektsveksten, og at mange av dem som har minst ikke er med på festen. Sjansen til å gjøre det bedre enn dine foreldre er blitt lavere. Formuene hoper seg opp på få hender. Ulikhetene ser vi også som vist i lokalmiljøet.

Siden levekårsundersøkelsene i Bergen først ble gjennomført er forskjellene på noen områder forbedret, og på andre forverret. Det er bra vi måler utviklingen over tid, da blir det enklere å se hvor innsats trengs.

At ulikhetene i Norge – både nasjonalt og lokalt – er lavere enn i mange andre land betyr ikke at vi er immune mot konsekvensene av dem. Den gode nyheten er at vår relativt lave ulikhet gir oss et bedre utgangspunkt for å gjøre noe med det.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg