De mest utsatte mottar ikke sykelønn

Utdanningsforbundet må slutte å fremstille seg som en forsvarer for de mest utsatte i samfunnet.

NAVLEBESKUENDE: Det staten sparer på sykelønnskutt burde gå til tiltak som bidrar til å få folk inn igjen i arbeidslivet. Jeg reagerer på det navlebeskuende perspektivet til Utdanningsforbundet i denne saken, skriver innsender. Orn E. Borgen / Aftenposten

Carl Christian Grue Solberg
Formann for Høyres Studenterforening i Bergen

Utdanningsforbundet kritiserte i Bergens Tidene 15.09 Høyres Studenters forslag om å kutte i sykelønnen. Det er utdanningsforbundets ansvar å sørge for at deres organiserte har best mulige vilkår. Derfor er det veldig forståelig at de ikke ønsker å tenke i generasjonsperspektiver.

Det at det er forståelig gjør hverken posisjonen mer høymoralsk aktverdig eller fornuftig. Etter mitt skjønn representerer tenkningen et snevet solidaritetsbegrep. Utdanningsforbundet trenger ikke tenke på barnebarna til deres medlemmer. De er nemlig ennå ikke medlemmer. Dermed faller de utenfor Utdanningsforbundets definisjon av solidaritet.

At alle piler peker mot at ordningen ikke er bærekraftig, stimulerer arbeidstakere til høyere sykefravær, og truer lønnsomheten til de minste bedriftene våre er derfor ikke Utdanningsforbundets problem.

Som en særinteresse skal de ivareta sine medlemmer. Politikere derimot skal ivareta interessene til brede samfunnslag, deres barn og barnebarn. Det er derfor svært tankevekkende at Utdanningsforbundet beskylder oss ungdomspolitikere for å være usolidariske. Spesielt i denne debatten, når det er vi som forsøker å ta ansvaret for helheten.

Les også

Nordmenn er verdens friskeste folk – med verdens høyeste sykefravær

Å fremstille et sykelønnskutt som en omfordeling fra de som har lite til de som har mye er direkte feilaktig. Det er ikke forskjeller mellom folk i arbeid som er betydelige i Norge. Ulikheten er størst mellom de som står utenfor arbeidslivet og de som er i full jobb. Det staten sparer på sykelønnskutt burde derfor blant annet gå til tiltak som bidrar til å kvalifisere de som står utenfor arbeidslivet til å komme seg inn i arbeidslivet. Dette ville bidratt til å bedre disse menneskenes livssituasjon, øke verdiskapningen, og sikret arbeidsplassen til svært mange lønnsmottakere.
Jeg reagerer på det navlebeskuende perspektivet til Utdanningsforbundet i denne saken.

Suksessoppskriften til Norge har vært at vi har evnet å balansere de ulike hensynene til de ulike samfunnsgruppene mot hverandre. Arbeidstakere skal sikres gode vilkår og sin andel av veksten. Næringsdrivende skal sikres muligheten til å skape lønnsomme arbeidsplasser. Samtidig skal vi sørge for at neste generasjon kan nyte godt av den samme velferden vi har nytt godt av.

Utdanningsforbundet fjerner med sin argumentasjon to av tre faktorer i likningen. Igjen er dette et vitnesbyrd på at Utdanningsforbundets solidaritet stopper ved egne medlemmer. En syk lønnsmottaker har svært mye bedre vilkår enn andre utsatte samfunnsgrupper. Mener altså Utdanningsforbundet at syke arbeidstakere er mer utsatte enn uføretrygdede, arbeidsløse og minstepensjonister?

Les også

Trygdefellen

Uføretrygden er 66 prosent av gjennomsnittsinntekten din. Full ytelse av arbeidsavklaringspenger utgjør 66 prosent av inntektsgrunnlaget. Hvordan kan Utdanningsforbundet da mene det er uforsvarlig med for eksempel 80 prosent sykelønn?

Uføretrygdede er en langt mer utsatt gruppe enn lønnsmottakere, går
Utdanningsforbundet inn for å øke uføretrygden? Antakeligvis ikke, de uføre er vel ikke medlemmer hos dere.

Jeg forslår at Utdanningsforbundet slutter å fremstille seg som en forsvarer for de mest utsatte i vårt samfunn. De mest utsatte mottar nemlig ikke sykelønn. En solidaritet som stopper ved egne medlemmer er hverken moralsk forsvarlig eller samfunnstjenlig på noen som helst måte.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg