Skaper større avstand mellom folk og kirke

Det som før ble liggende gjemt i bedehus og kirkebenker blir nå publisert i stor skala på sosiale medier.

SKREMMER BORT: Når den generelle åndelige tausheten har tiltatt blant folk flest, har det ført til at noen grupper av troende er blitt svært høyrøstede. Disse kan skremme folk bort, skriver innsender. Foto: Leif Gullstein

  • Helge Simonnes
    Tidligere sjefredaktør i Vårt Land og forfatter av boken «En Gud for de mange»
Publisert:

I Edvard Hoems bøker om utvandringen til Amerika på 1800-tallet, skildrer han ulike, religiøse miljøer. Slåttekaren «han Nesje» er blant dem som ikke snakker høyt om sin tro, men én eller to ganger i året ikler han seg finstasen for å gå til nattverd i Molde kirke.

På nabogarden i Reknes-lia finner man «leserne». De er ikke lavmælte. De proklamerer sin tro for all verden.

I moderne tid har denne polariseringen forsterket seg. Mange er blitt tause, og noen er blitt svært høyrøstet i sin åndelige formidling.

Les også

Religion og livssyn i det offentlige rom

Den voksende tausheten kan ha sammenheng med at skepsisen til religion er økende i samfunnet. «Nå må noen se å stoppe denne ”kristen-Jonas”, uttrykte en fremtredende skribent om Arbeiderpartiets leder. Det var absolutt ingen hedersbetegnelse.

Synliggjøringen av muslimsk ekstremisme og fundamentalisme skremmer mange. Folk skremmes også når kristne viser lignende bokstavtro holdning. I enkelte kristne miljøer er det belagt med skam å stå frem som troende, og det er absolutt ikke stuerent å snakke om trosrelaterte temaer.

Professor Frank Aarebrot satte ord på dette i et portrettintervju for en tid siden: «Jeg kan ikke sist huske når noen snakket til meg om Jesus».

Når den generelle åndelige tausheten har tiltatt blant folk flest, har det ført til at noen grupper av troende er blitt svært høyrøstede. Det virker som de tar sats for å vise at Gud fortsatt er aktuell, men slik jeg ser det, bidrar disse overfrimodige til å skape enda større avstand mellom folk og kirke. De ser seg selv om «voktere på muren», men skremmer heller folk bort.

Les også

Om farlig religion og farlige antakelser

Støttespillerne til Oslo symposium er blant disse. Navnet kunne like gjerne vært Bergen symposium, siden både Finn Jarle Sæle og Bjarte Ystebø bor i denne regionen. TV-predikanten Jan Hanvold og helbredelsespredikanten Svein-Magne Pedersen hører med i samme krets. Her snakkes det høylytt om hvordan Gud velsigner hans støttespillere og griper konkret inn i politiske prosesser. Budskapet er betydelig inspirert av amerikansk kristendom.

Disse holdningene ble verden enda mer kjent med i den siste presidentvalgkampen. Sønnen til vekkelsespredikanten Billy Graham, Franklin, skrev på Twitter da Trump ble valgt: «Vi ba til Gud – og han hørte våre bønner». Kretsen rundt Donald Trump visste utmerket godt hvordan han skulle mobilisere evangelikale, hvite kristne velgere. Han lyktes. 81 prosent av dem støttet Trump da de leverte sine stemmesedler.

Det går en nasjonalistisk bølge over verden. Mange populistiske politikere har gjort samme oppdagelse som Trump: Vil man lett skaffe seg sympatisører, er det bare å spille på religiøse følelser. Politikere slår fast at de har Gud på sin side. Det er ikke første gang vi ser slikt. Adolf Hitler brukte slagordet «Gott mitt uns» (Gud med oss).

Les også

Det blir trangere i Norge

Det enkle, sjablongpregede åndelige språket ser ut til å være aller mest effektivt. I den pågående valgkampen i Frankrike ser vi noe av det samme og det bekymrer de katolske biskopene. Nylig var de samlet i pilegrimsbyen Lourdes for å diskutere det faktum at 25 prosent av franske, troende katolikker i meningsmålinger signaliserer støtte til Marine Le Pen på ytterst høyre side.

Det er synd at religion brukes på denne måten, men holdninger, bibelsyn og teologisk tenkning i en del kristne miljøer legger grunnlaget for at det blir slik. Gjennom boken «En Gud for de mange», har jeg forsøkt å forklare teologien og avstanden som skapes.

Det er ikke noe nytt at usunn teologi får fotfeste i enkelte miljøer, men det som før ble liggende gjemt i bedehus og kirkebenker blir nå publisert i stor skala på sosiale medier. Folk flest blir skremt av det som kommer frem i korte meldinger, for eksempel dette utsagnet fra en i partiet «De kristne»: 22. Juli er Guds straffedom for at Norge har sviktet Israel som nasjon.

Alle seriøse trossamfunn har et ansvar for å finne tilbake til den naturlige samtalen om tro. Det handler også om formidling av grunnleggende kunnskap om tro.

Les også

Staten er blitt religionens rike onkel

Sist påske overhørte jeg en samtale mellom en butikkansatt og en ung, mannlig kunde i Kiwi-butikken på Ål. Hun forklarte at han ikke kunne få kjøpt øl siden det var langfredag. Mannen aksepterte forklaringen, men den religiøse kunnskapen var det så som så med: «Langfredag, hva er det for noe?» spurte han.

På et møte hørte jeg nylig en prost analysere kunnskapsvikten. «Bare i løpet av 20 år har det vært et dramatisk fall. Ungdommer i videregående skole blir svar skyldige når jeg spør om hvem Jesus er. Ofte er det elever med muslimsk bakgrunn som må trå til for å forklare deres versjon av Jesus. I deres religion er han en av de store profetene, men det er jo galt at det er dem som skal definere kristen tro».

18. April inviterer Bjørgvin kirkeakademi til en temakveld på Litteraturhuset i Bergen. Der skal jeg lede en samtale mellom professor Frank Aarebrot og biskop Halvor Nordhaug om hvordan man igjen kan snakke naturlig om tro i Norge.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg