For noen år siden fortalte en voksen, modig kvinne meg at hun hadde vokst opp med en svært voldelig far. Han slo både mor og barna i familien. I et desperat forsøk på å få hjelp, tok den da lille jenten mot til seg og ringte politimannen i bygden. Hun fortalte at faren slo dem jevnlig. Politimannen svarte at det kunne ikke være sant, for han kjente faren som en stødig kar. Etter det ringte hun aldri politiet igjen.

Politiets evne til å forebygge at innbyggerne utsettes for kriminelle handlinger er helt grunnleggende for at folk skal føle seg trygge. At god kunnskap om lokale forhold og trusler er viktig for å hindre at kriminalitet skjer, kan det heller ikke være noe tvil om. Mange fremhever at kort vei til lensmannskontoret er viktig for at innbyggerne lett skal finne politiet. I tillegg synes mange det gir en ekstra trygghet at de samme politiansatte bor i bygden og kjenner folkene der også gjennom sitt private liv. Det hevdes ofte at dette bidrar til at det er lettere å ta kontakt hvis man trenger hjelp.

Likevel tenker jeg at det er noen dilemmaer i dette vi ikke er like flinke til å diskutere. Kan det være slik at mennesker i sin ytterste sårbarhet også vegrer seg for å fortelle noen man kjenner om ting som er krevende og alvorlige? Kan vi som jobber i politiet komme for nært og på den måten ikke lykkes helt med å utføre vårt samfunnsoppdrag? Kan vi bli for mye venn, foreldre, nabo og for lite politi?

For å bli litt mer konkret. Mye av politiets systematiske forebyggende arbeid har tradisjonelt hatt ungdom som målgruppe. Vi har egne ungdomspatruljer, oppsøker steder ungdom ferdes, har foredrag på skoler og ruskontrakter. Dette er viktig, og det folk flest tenker på, når de hører ordet forebygging. Politiet skal selvsagt forebygge at ungdom begår kriminalitet.

Jeg ønsker at vi også blir mer tydelige på tiltak som forebygger at barn og ungdom blir utsatt for straffbare handlinger. Flere forskningsrapporter viser at barn som er utsatt for kriminalitet i oppveksten, har mye større risiko for også å få problemer med rus og kriminalitet senere i livet. En ødelagt barndom kan ikke alltid repareres. Det betyr at skal vi virkelig forebygge at ungdom blir kriminell, så må vi bli bedre på å avdekke overgrep mot dem i barndommen.

Vi vet at de som begår kriminalitet mot barn hovedsakelig er i deres nærmeste krets av omsorgspersoner. Kripos analyserte i høst en rekke dommer som omhandler seksuelle overgrep mot barn. I nesten alle sakene var overgriperen en barnet, eller barnets familie, kjente godt og overgrepene skjedde hovedsakelig i hjemmet til barnet eller domfelte.

Hvordan skal vi som samfunn og politi sikre god forebygging av den kriminaliteten som skjer innenfor husets fire vegger? Kriminalitet som i tillegg til å være vanskelig å bevise er stigmatiserende og fylt av motstridende følelser av lojalitet og skam?

God lokal kunnskap og forebygging er viktig, men vi må utfordre oss selv på innholdet i disse begrepene. Vi trenger et politi som samarbeider systematisk og regelmessig med kommune, skole, helsevesen og barnevern, slik at vi finner barn og andre sårbare som står i fare for å bli utsatt for kriminalitet. Vi trenger et politi som har god faglig kunnskap slik at vi oppklarer vold og overgrep mot barn og de skyldige får sin straff.

Det er i dag for store forskjeller i politidistriktet vårt når det gjelder hvordan politiet avdekker og etterforsker vold og overgrep mot barn. Det er ikke automatisk slik at politiet lykkes bedre i å avdekke og etterforske disse sakene på små steder enn på større steder. Mange av disse sakene krever særskilt politifaglig kunnskap. Barn skal avhøres av spesialutdannet politi på nærmeste Barnehus. Bevisene er skjøre og hensynet til barnet tilsier at politiets bevissikring må skje raskt, slik at traumer kan behandles.

Skal vi lykkes må politiet ha god fagkunnskap og nok kapasitet. Vi må jobbe systematisk med regelmessig forpliktende samhandling med politi, kommuner, helsevesen og barnevern. Noen steder har det blitt fremhevet som en viktig suksessfaktor at politiet og barnevern samhandler i regioner. Nettopp for å få litt distanse til de personene som er omhandlet og for å sikre god faglig kvalitet.

Politireformen gir oss nå mulighet til å få sterkere fagmiljø og jobbe mer felles og målrettet, slik at det blir likere polititjenester med bedre kvalitet, uansett hvor i politidistriktet barna bor.

Vi må sikre politiets evne til å forebygge de aller mest alvorlige sakene, der skadene i verste fall er livsvarige.