Trening er ikke nok

Å trene bort en spiseforstyrrelse kan i verste fall forsterke lidelsen.

Debattinnlegg

Denne artikkelen er over tre år gammel

Norges Idrettshøgskole og stipendiat Therese Mathisen rekrutterer for tiden respondenter til en studie av trening i behandling av overspisningslidelse og bulimi. Dette er viktig forskning. Studien ble nylig omtalt på nettstedet bramat.no under overskriften «Tren bort spiseforstyrrelsen». Det er en problematisk overskrift, da den bygger opp under en regjerende moralistisk holdning om at trening og kosthold er oppskriften på god helse. Dessuten har mange med spiseforstyrrelser enten et overanstrengt eller ambivalent forhold til nettopp trening.

Therese Mathisen:

Trening er viktig for alle, med mindre man av kliniske årsaker ikke burde trene. I likhet med andre psykiske lidelser er spiseforstyrrelser komplekse og sammensatte, og som for befolkningen for øvrig kan ikke veien mot et bedre liv løses med kun kosthold og trening. Trening kan fungere som et viktig supplement til ordinær behandling, noe anerkjent forskning støtter. At man kan trene bort en spiseforstyrrelse har man likevel ikke dekning for å kunne si per i dag.

Vi lever i et samfunn hvor normer og verdier knyttet til kropp og utseende gjør det enkelt for mange av oss å søke lykke i å dyrke vårt fysiske ytre. Trening er for mange blitt et kroppsprosjekt, og ord som sunnhet og skjønnhet er nærmest blitt synonyme begreper. Kropp handler i stor grad om identitet og moral. I et samfunn hvor det å være tynn, vakker og veltrent assosieres med prestisje, selvdisiplin og lykke, er det mange som ikke føler seg tilstrekkelig.

Therese Mathisen:

Spiseforstyrrelser starter ofte med et beskjedent ønske om å gjøre noe godt for seg selv. Det kan være et ønske om å få det litt bedre, gjennom å ta kontroll over kosthold og/eller trening. Denne tankegangen tror jeg også gjelder for en stor andel av befolkningen for øvrig. Vi kan få en oppfatning om at det å ta kontroll over forhold som påvirker kroppen vår, vil gjøre oss mer lykkelig. For en del vil det uten tvil bidra til økt velvære, men for noen kan dette fokuset bikke over til det usunne. Sunnhetsfokuset tar overhånd, og en slags overdreven sunnhet pakkes inn i en sunnhetsdrakt, hvor selvdisiplin i stor grad er en favorisert egenskap. Jo strengere man er med seg selv, og jo større rigiditet man har ovenfor disse tingene, jo høyere blir sunnhetsstatusen. Tidligere studier fra Norges idrettshøgskole viser at rundt 80 prosent som har anoreksi, og 50 prosent med bulimi, har et anstrengt forhold til trening. Med dette menes at treningen er tvangspreget, eller at man trener mer enn hva som er helsemessig forsvarlig. I tillegg kommer den store gruppen med overspisningslidelse, som representerer flesteparten av dem med spiseforstyrrelser. De har ofte et svært så ambivalent forhold til nettopp trening.

Les også:

Jeg er ikke ute etter å kritisere studien til Therese Mathisen. Jeg heier på forskning som kan gi økt forståelse om spiseforstyrrelser og behandlingen av de ulike lidelsene. Jeg heier også på fysisk aktivitet som et supplement til ordinær behandling — for dem dette passer for. Det blir også spennende å se om studien kan vise om behandling med kosthold og fysisk aktivitet kan hjelpe den syke til å bli frisk.

Det som bekymrer meg, er at å trene bort en spiseforstyrrelse kan stimulere til et mer tvangspreget og ambivalent forhold til trening. Det kan også bygge opp under en illusjon om at trening alene kan hjelpe en ut av problematikken. Det kan i verste fall forsterke symptomene.

Spiseforstyrrelser handler i bunn og grunn ikke om mat og kropp, men om mer dyptliggende årsaker. I behandlingen må man derfor ta høyde for at det er en psykisk lidelse. Fokus må være større enn kosthold og fysisk aktivitet.

• Har du meninger? Send innlegg tildebatt@bt.noog følg oss påFacebook!