Jeg ser for meg 2022 i farger

Å glede seg til et nytt år fordi man skal få jobbe, det lyder kanskje rart?

Malin Links er takknemlig for at hun har fått en ny sjanse i arbeidslivet.
  • Malin Links
    Valestrandsfossen
Publisert Publisert
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Lesernes beste tekster om det nye året

I løpet av julen publiserer vi noen av bidragene til BTs skrivekonkurranse.

Jeg pleier egentlig aldri å føle noen entusiasme rundt inngangen til et nytt år. Når man er vant med å rote rundt i sin egen depresjon og angst hjemme, relativt isolert fra verden som skjer utenfor, er det ikke lett å se noe lys i enden av noen tunnel. Det meste blir liksom en grå masse, en hengemyr – der dager, uker, måneder, og til slutt år, bare flyter sammen.

Så, i sommer, skjedde det noe utrolig i livet mitt. Jeg ble utplassert på arbeidsutprøving i en stålbedrift, Frekhaug Stål, via Nav.

Jeg har sjelden følt meg mer som en fisk på land enn jeg gjorde da jeg kom dit, for jeg hadde overhodet ingen erfaring med noe av det jeg skulle gjøre.

Dessuten er sosial angst og en sjenert og introvert personlighet veldig upraktisk å dra med seg når man kommer ny inn i en gruppe mennesker. Jeg trodde helt ærlig ikke jeg kom til å bli værende når utprøvingsperioden var over.

Malin Links trodde ikke hun kom til å bli værende i jobben hos Frekhaug Stål da prøveperioden var over, men nå vet hun at hun skal tilbake etter jul.

Jeg var redd, jeg var usikker, jeg følte meg dum, både fordi det var utrolig mange ting jeg ikke forsto, men også fordi det sosiale jeg roter sånn med, stjeler så vanvittig med krefter.

Men – ukene passerte, månedene passerte, og i dag sitter jeg og vet at etter juleferien har jeg en jobb å gå tilbake til!

Derfor er 2022 det første året jeg med hånden på hjertet kan si at jeg ser frem til med en viss glød og entusiasme i hjertet. Jeg har en jobb å gå til. En jobb jeg i større og større grad føler jeg mestrer. En jobb jeg interesserer meg veldig for.

I begynnelsen gikk jeg mye med blikket festet stivt i bakken, kjempenervøs og usikker. Derfor er det nå nesten ingenting som føles finere enn gå gjennom produksjonslokalene og høre og si de koselige og kjempehverdagslige «god morgen» og «god middag».

Det er så fint å være en del av noe.

Å glede seg til et nytt år fordi man skal få jobbe, lyder kanskje rart. Men når man ikke er vant med denne hverdagen, med denne tilhørigheten, blir det et savn og en lengsel, og det blir vakkert og nesten poetisk å plutselig poppe ut av den isolerte boblen sin og bli en del av et fellesskap.

Jeg ser for meg 2022 i farger, etter bare å ha sett grånyanser i mange, mange år. Og jeg er helt utrolig takknemlig for alle som har klart å se et potensial og en verdi i meg, som jeg selv ikke klarer å ha fokus på.

Kanskje 2022 blir året der jeg endelig blir venn med meg selv. Det hadde vært en fin bonus.

Publisert