Jeg måtte trykke på pauseknappen

For en som er vant til å hjelpe andre, er det uvant å trenge hjelp selv.

«Inne hos legen trillet tårene omtrent før jeg fikk sagt noe – det var virkelig blitt for mye, og sykemeldingen var et faktum», skriver Jørgen Flor.
  • Jørgen A. Flor
    Psykolog
Publisert Publisert
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Jeg har lenge vært bortskjemt med overskudd, engasjement og det å både kunne og ville ha «mange baller i luften». I tillegg til å jobbe som psykolog har jeg skrevet tekster og arbeidet med bøker, vært medlem i styrer og utvalg, hatt ekstrajobber og så videre.

I slutten av februar sa det stopp.

Jeg var blitt sint, irritabel og utmattet. Jeg spiste dårlig, trente ikke og hadde daglige frustrasjonsutbrudd. Min kone var i veien, bikkjen et problem, og hvorfor kunne ikke snekkeren (som jobbet iherdig under tidspress) bli ferdig? Jeg bebreidet andre, og meg selv, over at jeg ikke fikk til det jeg burde få til. Da symptomene begynte å komme, overbeviste jeg meg selv om at det var covid, men etter insistering fra kone og venner (og titalls negative egentester) tok jeg turen til fastlegen.

Les også

Pandemiens pris: Møt dem som har fått livet endret

På venterommet var jeg nervøs og fryktet å ikke bli trodd – at dette var en situasjon jeg selv hadde skapt og derfor måtte løse uten å belaste andre. Inne hos legen trillet tårene omtrent før jeg fikk sagt noe – det var virkelig blitt for mye, og sykemeldingen var et faktum.

De siste månedene har bydd på mange utfordringer. Vi har flyttet og renovert et hus, det har vært familiære utfordringer, omstillinger på jobb, og med alle de sedvanlige ekstra-greiene mine gikk det ikke lenger i hop.

For en som er vant med å mestre mye og ikke minst vant med å være en som hjelper fremfor å bli hjulpet, og som ikke setter egenomsorg høyest på agendaen, er dette uvant. Heldigvis er jeg blitt tatt på alvor – først av fastlege, så av arbeidsgiver og ikke minst av dem jeg har fortalt det til.

Les også

Hvordan skille mellom arbeid og fritid på hjemmekontor? Jobbeksperten gir råd.

Nå begynner jeg selv å ta det på alvor; jeg forstår at jeg har satt på pauseknappen for å forebygge noe mer alvorlig: Alvorlig depresjon, utbrenthet, hjerteinfarkt, skilsmisse eller hva enn annet som kan dukke opp når et menneske presser seg for langt. Jeg er i ferd med å bli stolt av det.

Ironisk nok dukket koronaen opp for en drøy uke siden – så nå vet jeg ikke helt hva som er hva. Det viktigste er at jeg tvinger meg selv til å ta ned tempoet, til å prioritere litt annerledes og til å legge vekk pliktene for en stund.

Jeg håper at budskapet mitt kan være at «selv psykologer» går på veggen, at folk som tilsynelatende har kontroll på livet, ikke nødvendigvis har det likevel, at alle har en smertegrense, at noen ganger må man (menn?) gråte litt hos legen. Og ikke minst: at åpenhet om hvordan man har det her og nå, er innmari viktig, i virkeligheten, på dette selvpromoterende, iscenesettende og bejublede stedet vi kaller sosiale medier og i avisen.

Innlegget ble først publisert på Linkedin.

Publisert
  1. Utbrenthet
  2. Sykdom
  3. Mental Helse
  4. Depresjon

Les mer om dette temaet

  1. Dårlig på grensesetting? Slik sier du nei med god samvittighet

  2. Leseren har hull i CV-en. Vanligere enn mange tror, ifølge jobbeksperten.

  3. Psykolog råder deg til å tegne en forsikring han egentlig vil bli kvitt

  4. Psykolog: – Det lønner seg ikke å gjøre folk friske

BT anbefaler

«Sting blir bare bedre og bedre»

Sting har sin trofaste fanskare selv om publikums gjennomsnittsalder øker for hvert besøk, skriver BTs anmelder.

LES SAKEN