Byens skattkammer

Det er ikke rart at «Sorgen forgik mig paa Ulrikkens top».

SJELEFRED: Visuelle inntrykk, dufter og lyder gir sjelefred både under og etter turen på Byfjellene, skriver Trygve Hillestad. Elias Dahlen

Trygve Hillestad
Forfatter og skribent

De siste årene oppleves en betydelig økt bruk av og nye trender i Byfjellene. Mange flere ungdommer og turister fra nær og fjern påtreffes «over alt». De fleste på dagsturer, noen få overnatter. Vi ser syklister på veier og i terrenget. I Stoltzekleiven går man nesten i kø. De med hodelykt utløste redningsaksjon første gang de ble oppdaget på Løvstakken. Folk i sentrum trodde det var mennesker i nød. Nå er det et daglig syn i den mørke årstid.

Vi hører nye lyder; en ubestemmelig, høylytt summing fra grupper av damer. De er 25–30 år, moteriktig antrukket og holder en rimelig brukbar fart samtidig som de snakker. Dette er damer som har sosialt samvær kombinert med fysisk aktivitet. De aller ivrigste trosser både vær og vind. Dette er sosialisering med mange samtidige verdier; mosjon, samhold, vennskap og oppdatering om siste nytt. Hvor finner man da en bedre arena til å treffes i en slik kombinasjon enn nettopp på Byfjellene?

Disse syv fjell, som har vært en del av byens segl fra slutten av 1200-tallet, høster mange superlativer:

«Dette er byens skattkammer!»

«Kort vei til frihet og natur.»

«Her lades batteriene.»

«Et påfyll til livets kropp.»

En fra Sicilia uttalte: «Beautiful landscapes where time seems to stand still.»

Les også

Turistene inntar Byfjellene

For mer enn 200 år siden ble Byfjellene brukt til jordbruk og beitemark. Ferdselsveier ble tråkket opp av bønder og postbud. Mellom Arna og Bergen var det flere byveier, «besværlige Fodstie», noen steder bratte og nesten ufremkommelige. Etter hvert tok treplantingen til. På Løvstakken kom egen skogsvei fra Blekenberg. Bergens Brændevinssamlag bidro til en kjørevei fra Fjellveien til Fløypilen, til gode for det spaserende publikum og skogplantingen. Senere kom de andre kjente Byfjellsveiene.

Solide, håndlagde og imponerende demninger for helårs vannforsyning til møllene i Sandviken og Eidsvåg er fortsatt godt synlig. Vannene sørget også for is før kjøleskapet sin tid. Restene av ishuset ved Langevannet er et solid vitnesbyrd. Byfolket fikk vann fra bekker og åpne brønner; 1875 private og 24 offentlige brønner i 1826.

Kloakken fløt i åpne renner i gatene. Sykdom krevde bedre hygiene. Svartediket ble anlagt og sikret rent drikkevann i lukkede rør. Flere elver ble demmet opp til drikke- og slukkevann. Kloakken ble lagt i rør og ført ut i Byfjorden. I dag er systemet topp moderne.

Det var de bedrestilte, «de konditionerede» som først tok Byfjellene i bruk. Datidens turklær trekker vi på smilebåndet av i dag. I 1599 red Kristian IV til Fløyen. Johan Nordahl Brun var på Lyderhorn i 1790. Da Johan Blytt første gang gikk på ski over vidden, ble det omtalt i Bergens Tidende.

Les også

Vårskieventyret på Vidden

Ulriken ga inspirasjon til Bergenssangen. Lyderhorn ble brukt til seilingsmerke, på Sandviksfjellet og Fløyfjellet ble det reist store vindpiler til hjelp for seilskutemannskapene. Mange hoppbakker ble bygget, og tilskuere strømmet til. Bergensbakken var den største. En mastodont av massive steinblokker. Der hoppet også Birger Ruud. Hoppbakkenes tid varte ikke evig. Snøen uteble, og i dag ser vi kun rester av noen få bakker.

I 1907 utga Turistforeningen for Bergen by og Stift en turbok med blant annet følgende råd; «Man gjør lettest i at putte lidt skiver og en halv øl i lommen, hvis man da ikke foretrekker at fylde lidt saft paa en flaske selsters. Glem endelig ikke tobak, helst snadde. Thi du ved ikke, hvad tobak er for en himmels nydelse, før du er i fjeldet og ligger i mosen bak en lun sten. Og være ikke engstelig for at tage en liden deroppe.» En beskrivelse av turvei til Løvstakken avsluttes med følgende; «Nedstigningen er let, selv for uvante damer.»

Byfjellshyttenes historie er både spennende og interessant. Ved århundreskiftet 1800 til 1900 trakk unge gutter til fjells, til sol og frisk luft. De bygget hytter og drev idrett både sommer og vinter. Noen tilknyttet organisasjoner og idrettslag, andre kun av egen interesse. Alle bar de opp brukte materialer, verktøy, sement og inventar over flere år. Tranehytten, Torodd og Breidablikk er flotte eksempler på bruk av stein på stedet. Under andre verdenskrig søkte flere familier tilflukt i hytter. I en er det fremdeles tydelige spor etter granatnedslag. Tyskerne laget befestninger flere steder.

Les også

39 bergenshemmeligheter

En hytteeier ble sendt til Grini etter funn av navnelister og radiolytteutstyr i hytten hans. Mange hytter ble ødelagt av tyske soldater. Etter krigen ble de fleste restaurert, noen gikk til grunne. Hyttebruken har gått i bølgedaler. I dag er det 57 hytter i bruk, inklusive dem i Kanadaskogen. De mest standhaftige eierne har tålt det meste, inklusive å ta fatt etter at orkaner har lagt hyttene flat, råte har tæret for mye eller at hyttene ble offer for ildspåsettelse. For noen har hyttebruken vært en livsstil. Eieren av Ulvehylet på Ulriken bygget hytten i guttedagene og brukte den helt frem til han ble 85 år i 2015.

I 1970-80-årene var det turmarsjer og skirenn som dominerte. Ulriken over og utfor tiltrakk seg mange tusen. I Montana og Mindebakkene ble det satset på alpint, men snøen uteble og bakkene grodde igjen. I dag er det 7- og 4-fjellsturen og Stoltzekleiven Opp som trekker massene. Stoltzekleiven er blitt til et must for mange. Vil Oppstemten til Ulriken overta Stoltzekleivens posisjon som krevende løype? Ulriken er et fjell for ekstremsport.

Les også

Nå skal du telles på byfjellene

Noen sykler beinveien ned, andre tar luftveien og atter andre på ski under banetraseen. Våghalser finner utfordringer. Isklatrere har sågar vært i Starefossen. Ikke alle burde tatt veien opp i Byfjellene, spesielt ikke på Vidden. Dårlig bekledning, manglende lokalkunnskap og plutselig mørke eller dårlig vær utløser hvert år redningsaksjoner. Mange er reddet i siste øyeblikk, andre har gått i døden.

Tradisjoner er et eget fenomen, den eldste siden 1926 med deltakerrekord i 2016. Noen er utendørs, mange er knyttet til hyttene. Stemningen, vennskapet, mat og drikke, gode minner og miljøet tiltrekker deltakerne. Uansett vær. De fleste er godt voksne, noen har passert de 70 for lenge siden.

Byfjellene har også vært åsted for mystikk, dramatikk, ulykker og kriminelle handlinger. Noen historier er til å få gåsehud av. Sannsynligvis er det vandrehistorier. Sagnet om munken i Munkebotn står godt på egne ben. Uløste gåter er det flere av; Isdalskvinnen, en ung jente savnet fra Psykiatrisk klinikk og tusenlappene i melkeflasken på Fløyfjellet, for å nevne noen.

Les også

Ble vitne til mystisk ritual i Byfjellene

Mangfoldet i Byfjellene dekker de fleste naturopplevelser. Fine fotomotiv dukker jevnlig opp. Turer i de samme løypene gir ulike opplevelser fra gang til gang. Visuelle inntrykk, dufter og lyder gir sjelefred både under og etter turen. Mange finner ro og glede, andre finner løsninger og får ideer. Byfjellene sett i et folkehelseperspektiv er et fantastisk gode. Ikke rart at «Sorgen forgik mig paa Ulrikkens top».

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg