Hva er det med dette underfundige mennesket?

— Jeg er veldig glad for at døtrene mine har et forbilde i en ung bergensjente som er så frigjort, rar og lite kalkulert, skriver Anders Waage Nilsen.

Debattinnlegg

I går kveld tok vi vi med oss tiåringen og tolvåringen på Aurora-konsert. En stor opplevelse for dem, men også for meg. Ble både rørt og revet med. Det skjer ikke så ofte. Fikk meg til å reflektere litt.

Konsertanmeldelsen:

Hva er det med dette underfundige mennesket? Hvorfor appellerer hun så bredt? Jeg tenker at de fineste artistene, uavhengig av kunstform, er de som evner å fremkalle dobbeltheten i ting. Fandenivoldsk melankoli. Sårbar gledesrus. Frigjørende sorg. Aurora veksler kontinuerlig mellom det forknytte til det frigjorte. Hun er glad og redd og trygg og fortapt. På en gang.

Hun vil vise fingeren samtidig som hun klamrer seg fast. Låtene hennes er bølger av sammensatte følelser. Det hun formidler oppleves ufiltrert, en energi som kommer innenfra. Det som bor i henne må ut for hennes egen del, men gir mening for oss som er på utsiden.

Innimellom oppleves hun som en slags gave fra en alternativ virkelighet. En utrolig heldig miks av stemmeprakt, merkelig fantasi, fortellertrang, selvutviklet musikalitet og evne til innlevelse.

Alle vil ha en bit av henne:

Veldig glad for at døtrene mine har et forbilde i en ung bergensjente som er så frigjort, rar og lite kalkulert. Og gøy at vi faktisk kan si at vi digger den samme artisten.

Innlegget ble først publisert på Anders Waage Nilsens instagramprofil.