Så lenge jeg har vært billedkunstner – og det begynner å nærme seg et halvt århundre – har det vært en viss dragkamp om hvem som er best egnet til å «styre butikken», hvem som skal legge de overordnede premissene for det som foregår i kunstfeltet. Eller som det heter på moderne norsk – hvem som skal ha definisjonsmakten.

Etter kunstnernes mobilisering og Arbeiderpartiets «nye kulturpolitikk» på 1970-tallet, havnet mye makt hos kunstnerne og kunstnernes organisasjoner. De fikk innflytelse over store deler av den offentlige utstillingspolitikken. De hadde makt i innkjøpskomiteer og i utsmykningssaker, de styrte utformingen og tildelingen av stipend og de hadde en god del de skulle ha sagt når det gjaldt kunstutdanningen.

Ikke alt de gjorde var like genialt, men det virket vel i utgangspunktet som en god idé at de som praktiserer et fag skulle ha godt med innflytelse over hvordan fagfeltet styres.

Det er etter mine begreper fremdeles en god idé. Men gjennom de siste 30–40 årene har andre tatt over mer av definisjonsmakten. Kunstvitere med universitetsutdanning har skaffet seg stadig større makt og politikere og administratorer har også økt sin innflytelse over kunstfeltet. Og når bevilgningene til kunstfeltet øker, går pengene til flere kuratorer og flere administratorer – ikke til kunstnerne.

Kunstnernes kompetanse er åpenbart ikke lenger så viktig.

En ting er at kunstviterne tror de vet mer om kunsten enn de som de facto lager den, det er jo dessverre en form for hybris som går igjen på mange områder i samfunnet. Men når den alltid like ivrige Henning Warloe ansetter en av sine gamle kompiser som direktør for Kode, og begrunner dette med at han har hatt et styrelederverv i Henning Warloes rimelig mislykkede baby Bergen Assembly og at han dessuten er kunstsamler, er det ikke mye kunstnerisk kjøtt igjen på beinet.

For meg personlig er dette i og for seg nokså likegyldig. Jeg har lenge innsett at det er et klart skille mellom kunsten (som jeg synes er en viktig ting) og kunstlivet, som i all hovedsak er en dans omkring makt, penger og posisjoner. Dronning Sonjas utstilling i Permanenten er et eksempel på det.

Når jeg likevel bryr meg med å kommentere dette, er det fordi jeg ser at denne utviklingen er ødeleggende for kunsten som sådan, og fremmedgjørende for de menneskene som faktisk er opptatt av kunst.

Kunstlivet mister i stadig større grad bakkekontakten og kuratorene og administratorene er faktisk i ferd med å sage over den grenen de sitter på.

Årsaken til at det blir slik er naturligvis at mens administratorer forstår seg på administrasjon og kunstteoretikere på kunstteori, så har de faktisk ingen kompetanse når det gjelder produksjonen av kunst. Den er det kunstnerne som sitter med.

Alle disse mellommennene (og – kvinnene) kan være så opptatt av kunst som de bare vil, de kan diskutere og skrive og samle og brenne for kunsten. Men de vet ingenting om å lage kunst, de har ingen kunstnerisk praksis og har derfor bare i beste fall teoretisk kunnskap om hva kunst egentlig er.

Det er kunstnerne som lager kunsten – eller i det minste forsøker. Det er kunstnerne som er primærprodusentene, det er de som av egen erfaring vet hva det vil si å lage kunst. For kunst er ikke teori – kunst er praksis. Og det er jo som kjent forskjell på teori og praksis.

Når skrivebordsteoretikere skal forklare og styre verden ut fra sine teorier, går det fort litt galt.

Du kan bare spørre deg selv: Hvis du trenger en operasjon i kneet, hvem vil du ha til å gjøre jobben? En som har operert noen hundre knær eller en som har lest tusen artikler om kneoperasjoner?

Hvem er best egnet til å forstå de utfordringene skolevesenet står overfor? Den som arbeider der til dagen, eller pedagogikkprofessoren som ikke har satt sine ben i et klasserom siden han eller hun gikk ut av videregående?

For at ikke leserne nå skal tro at jeg er følerisk idiot som tror at den beste veien til en kunstopplevelse er rødvin, stearinlys og flagrende gevanter, er det kanskje påkrevet å legge til følgende: Jeg har slett ingen ting imot teorier – ikke om kunst og heller ikke om andre ting. Det er alltid underholdende å prøve teorier på seg selv og andre, og fra tid til annen kan det til og med være nyttig og bidra til å flytte verden fremover.

Men praksis er i siste instans alltid viktigere.

Jeg vet godt at Kode er mer enn billedkunst. Og jeg skjønner jo godt at en slik institusjon trenger både administrativ og kunstteoretisk kompetanse. Men den havner fort på villspor om den ikke også tar til seg kunnskapen og erfaringene fra dem som faktisk produserer den kunsten som er hele institusjonens grunnlag.

Og det som har skjedd de siste tiårene er at kunsthistorikerne og administratorene overalt på kunstfeltet har økt sin makt og innflytelse på bekostning av kunstnerne, dit hen at de nå tilsynelatende mener de er kompetente til å ordne opp på egen hånd. Kode-ansettelsen er bare ett spesielt grelt eksempel blant mange.

Den som er litt opptatt av kunst, vet at kunstfeltet alltid i større eller mindre grad har vært en arena for folk med for mye penger og/eller ambisjoner. Det slipper vi neppe unna. Men når alle på denne arenaen glemmer hvem som egentlig gjør jobben, så rakner fort hele veven. Det er kunsten i seg selv som blir skadelidende når denne kunnskapen ikke blir lyttet til.