Vi har mye å lære av gatelaget Brann

Lagspill får folk til å endre tankegang fra «meg og mitt» til «oss og vårt».

Debattinnlegg

«Vær raus» er temaet når Verdensdagen for psykisk hele arrangeres for 12. gang av Mental Helse Norge i dag, 10. oktober. Å være raus med seg selv og andre i hverdagen kan bidra til god psykisk helse. Men det innebærer aktive handlinger: Man må gjøre noe.

Bergens eget Brann og 16 andre klubber på herresiden i norsk toppfotball tilbyr fotballaktivitet for rusavhengige gjennom Fotballstiftelsens gatelagsprosjekt. Brann har hatt sitt i tre og et halvt år. Disse gatelag-prosjektene illustrerer på eksemplarisk vis nettopp hvordan raushet kan bli til konkrete og aktive handlinger.

Senter for psykisk helse og rus (SFPR) ved Universitetet i Sørøst-Norge samarbeider nå med Fotballstiftelsen og Oslofjordfondet om et forskningsprosjekt som heter «Recovery på banen». Dette prosjektet undersøker hvordan personer som sliter eller har slitt med utfordringer knyttet til rus opplever å spille fotball på et såkalt «gatelag».

Gjennom jevnlige intervjuer med spillerne fra fire av disse gatelagene får forskerne et innblikk i potensialet som ligger i gatelagsprosjektet. Et stadig tilbakevendende tema i spillernes fortellinger er at lagspillet har fått dem til å skifte tankegang fra «meg og mitt» til «oss og vårt».

Spillerne forteller om hvordan fellesskapet i laget og det å være sammen skaper en arena for raushet og det å tåle ulikheter, fordi de har et felles interesseområde – fotball – og felles erfaringer knyttet til å bruke og slutte med rus.

Det skjer noe når gatelaget og Branns A-lag trener side om side, i det samme tøyet, og med en trener som selv har 316 kamper for «Bergens Stolthet». Det skjer noe når gatelaget Brann tar «gulle’ hem» i en nasjonal turnering og ber Lars Arne om å gjøre det samme. Det handler om identitet og samhold, og gevinstene går begge veier.

I gatelagets fellesskap lever spillerne med at noen ikke er så interesserte i å spille mens andre er overinteresserte, at noen er veldig gode mens andre ikke er så gode. De lever med hvor vanskelig og tungt livet noen ganger kan være, for eksempel gjennom å ta opp rusbruken igjen.

I slike situasjoner er samholdet – uansett hvor tøft det kan være – avgjørende: Det å støtte hverandre, motivere hverandre til å dukke opp på trening, og å holde fast i samholdet og vennskapet på tvers av erfaringer og utfordringer.

Å utvikle laget som et fellesskap gir spillerne nye erfaringer med samhold, respekt og disiplin. Flere av spillerne peker på hvordan de blir rollefigurer for hverandre. En del har tidligere vært i de samme rusmiljøene, og slipper dermed å «pakke det inn». Samtidig har flere av spillerne felles historier med å bli stemplet, marginalisert og sett ned på. På gatelaget opplever de tilhørighet og trygghet. Treningene fremstår som et fristed. I tillegg blir spillerne savnet om de ikke stiller opp. Spillerne etterlyser hverandre og føler det er nødvendig.

Kort sagt: spillerne bryr seg om og med hverandre.

Et viktig aspekt er at spillerne erfarer at gatelagsfotballen gir mulighet for å vise og få tillit, både konkret i spillet, men også i den sosiale omgangen ellers. Flere kjenner hvordan de evner å ta imot ros og gi ros, få og gi ansvar og tåle forskjellighet. Spillerne opplever at de kan være seg sjøl, at de er bra nok som de er.

For alle oss som er tett på spillerne både daglig, ukentlig, og som forskere, er det skjellsettende å høre om hvordan raushet kan praktiseres: være raus, tåle raushet i betydning av forskjellighet og kunne sette «oss og vi» foran «jeg og meg».

Vi forskere har veldig, veldig mye å lære av gatelagspillerne og deres praktisering av raushet som væremåter – ikke som tomme floskler som fremføres på festdager og i åpningstaler. Når vi skal dele kunnskaper med andre forskere snakker vi gjerne om «min studie», «mitt forskningsprosjekt», «mine resultater», «min artikkel» og «mine informanter».

Slike formuleringer bruker vi, vel vitende om at ingenting av det ovennevnte hadde blitt realisert uten svært mange og ulike bidragsytere.

Det er ikke meg – det er oss. Det er ikke jeg – det er vi.

Temaet for verdensdagen for psykisk helse er svært viktig med vektlegging av det konkrete og handlingsnære, så «vær raus», både på fotballbanen og andre steder.