Kompromisset som er satt i spill

Abortlovens paragraf 2c er nå i sentrum av det politiske spillet om endringer i regjeringen. Her er historien til paragrafen.

8. MARS 1977: Kvinner i Norge fikk rett til selvbestemt abort innen 12. uke av svangerskapet i 1978. Lovendringen i Norge ble vedtatt med knappest mulig flertall i Stortinget. Bildert er fra 8. marsmarkeringen i Bergen året før. Jan M. Lillebø

  • Kari Tove Elvbakken
    Professor, Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap, UiB. Forsker på abortlovens politiske historie.

Det er 40 år siden kvinner i Norge fikk rett til selvbestemt abort innen svangerskapets første 12 uker. Fra 1964 tillot loven abort på medisinsk, humanitært og arvemessig grunnlag, og fra 1975 også på sosialt grunnlag.

Disse abortindikasjonene danner i dag grunnlaget for beslutninger i en nemnd etter 12. uke. Paragraf 2c, som gir rett til abort etter uke 12 ved alvorlig sykdom hos fosteret, er nå i sentrum av det politiske spillet om endringer i regjeringen.

Abortspørsmålet var aktuelt og omstridt gjennom hele 1900-tallet. Nød og mange illegale aborter bekymret jurister, leger og politikere. Den svenske justisministeren, Karl Schlyter, la frem forslag til abortlov på det nordiske juristmøtet i 1934. Han ville legalisere abort på medisinsk, humanitært, arvemessig og sosialt grunnlag.

De nordiske landene hadde straffelover som forbød abort, men hvis svangerskapet satte kvinnens liv og helse i fare, kunne abort være lovlig. I dag kjenner vi igjen denne medisinske indikasjonen i abortlovens paragraf 2a. Kvinnens liv måtte prioriteres, men det var ulike syn på hvilke medisinske hensyn som skulle gjelde. Det var stor enighet om at abort burde tillates på humanitære indikasjoner, dersom svangerskapet var resultat av voldtekt eller incest.

Det var også stor enighet om at arvemessige hensyn kunne begrunne abort, men diskusjonene på 1930-tallet om dette hensynet gjaldt mest hvem som skulle kunne få barn. Kvinner med arvemessige lyter kunne – eller burde – innvilges abort, av hensyn til fremtidige barn og til samfunnet. Det gjaldt arvelig psykisk eller fysisk sykdom, alkoholisme, evneveikhet eller andre forhold, hos mannen eller kvinnen.

Noen hevdet at prostituerte eller kvinner med såkalt løssluppent liv, og som ikke var i stand til å ta seg av sine barn, kunne ses som lite egnet til å bli mødre. Da kunne arvelighets-indikasjonen vurderes.

1981: Etter 1980 har det vært flere forsøk på å endre loven, men den er blitt stående. Bildet er fra en demonstrasjon i Bergen i 1981, som motstandere av abort arrangerte. Dag Bæverfjord

Det var disse siste indikasjonene som ble nedfelt i paragrafer, som 2c, i abortlovene i mange land. De nordiske juristene var under et møte i Oslo 1934 enige om at nye abortlover burde tillate abort på slike indikasjoner.

Men det var sterk uenighet om sosiale indikasjoner som abortgrunn. Schlyter ville lovfeste sosiale indikasjoner. Norske og danske jurister støttet ham, mens flere svenske talere var sterkt kritiske.

I mellomkrigstidens debatter var de sosiale indikasjonene i sentrum for kontroversene. I Danmark ble det vedtatt en abortlov i 1937, i Sverige i 1938, begge uten sosiale indikasjoner.

I Norge fikk straffelovskomiteen i oppgave å lage et abortlovforslag i 1934. Det kom året etter og var helt i tråd med Schlyters forslag, men forslaget ble ikke fremmet for Stortinget. Det var altfor radikalt.

Professor Kari Tove Elvbakken Privat

Les også

Mor: Jeg ville ha valgt henne bort hvis jeg hadde visst

Abortmotstandere fremmet i 1938 et annet forslag til abortlov. Forslaget ville tillate abort på medisinske, humanitære og – arvemessige indikasjoner, og kvinner som fikk abort etter arvemessig indikasjon, burde steriliseres.

Forslaget skulle redusere antallet aborter, styrke moralen og hindre usedelighet. I Stortinget i 1939 ba opposisjonen, med Kristelig Folkeparti i spissen, om å få dette forslaget til behandling. Arbeiderpartiets justisminister, Trygve Lie, avviste det. Han ville høste erfaringer fra Sverige og Danmark.

Abortmotstandernes lovforslag kom likevel til å danne grunnlag for vår første abortlov, som kom under krigen. Nazistyrets abortlov tillot abort på medisinske og arvemessige indikasjoner, og abort på arvemessig grunnlag skulle følges av sterilisering. Abort etter voldtekt kunne ikke innvilges, hvis kvinnen var sunn og frisk. Loven ble opphevet i 1945.

I etterkrigstidens abortdiskusjoner var det lite strid om de medisinske, de humanitære og de arvemessige indikasjonene. Men fortsatt var det skarp strid om de sosiale indikasjonene.

8. MARS 2014: Rekordmange deltok under markeringen av kvinnedagen i i Bergen i 2014. Reaksjonene var særlig sterke mot reservasjonsrett for leger mot å henvise til abort. Fred Ivar Utsi Klemetsen

I Norge ble lov om svangerskapsavbrudd i visse høve vedtatt i 1960, etter massiv strid og kompromisser. Sosiale indikasjoner kom ikke inn i loven. Lovens paragraf 2c kunne gi grunn for abort dersom arvemessig lyte (hos kvinnen eller mannen) kunne ramme fosteret. Denne bestemmelsen kunne også brukes hvis det var grunn til å tro at fosteret var skadet i svangerskapet. Eksempler var skader hvis kvinnen fikk røde hunder i svangerskapet, eller hadde brukt medikamenter, som thalidomid.

Loven innførte abortnemnder som bestemte om kvinner kunne få abort, og den gjaldt fra 1. februar 1964.

Antallet legale aborter sank noe etter det, nemndene var mer restriktive enn legene hadde vært før loven kom. Selv om det var usikkerhet, ble antallet illegale aborter på 1960-tallet anslått til om lag 10.000 årlig.

Nemndsystemet ble ganske fort kritisert. Det førte til store geografiske og sosiale forskjeller i hvem som fikk innvilget abort, og ressurssterke kvinner hadde enklere adgang til å få trygge, illegale aborter. Mange opplevde det som krenkende å måtte møte i en abortnemnd.

Kvinner i Danmark fikk rett til selvbestemt abort innen svangerskapets 12. uke i 1973, i Sverige innen uke 18 i 1974. I Norge ble indikasjonene utvidet med sosiale indikasjoner i 1975. Og i 1978 fikk kvinner rett til selvbestemt abort innen 12. uke av svangerskapet. Lovendringen i Norge ble vedtatt med knappest mulig flertall i Stortinget.

Les også

Tankar frå ei halv abortnemnd

Etter 1980 har det vært flere forsøk på å endre loven, men den er blitt stående. Etter 12. uke kan abort innvilges etter lovens tidligere formulerte indikasjoner - medisinske, humanitære, arvemessige og sosiale. Med ny teknologi og utvidede muligheter til å få kunnskap om sykdom og skader på fosteret, blusset diskusjonene om paragraf 2c opp igjen på 1990-tallet, uten at lovteksten ble endret.

Abortloven har også vært diskutert ved regjeringsdannelser tidligere. Høyre stilte sine stortingsrepresentanter fritt i abortspørsmålet i 1980. Det bidro til at Kristelig folkeparti ikke ble med i Willoch-regjeringen i 1981, men først gikk inn i 1983.

I historisk lys kan ordningen med nemndbeslutning etter 12. uke forstås som et kompromiss. Kvinner mister retten til å bestemme etter 12. uke, samtidig får de aller fleste kvinner i dag innvilget søknadene. Å innskrenke mulighetene for abort ved å endre indikasjonene som har vært gjeldende fra 1970-tallet, kan oppfattes som å bryte et omforent kompromiss.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg