Jeg var politimannen som hadde gått på trynet. Alt var helt tomt, og jeg var likegyldig til liv eller død.

29. desember 2011 fløy jeg til behandlingsplass like utenfor Tønsberg. Jeg hadde da ligget to døgn på akuttmottaket rus på Haukeland universitetssjukehus og grått, full av selvmedlidenhet, uten noe håp om en fremtid.

Publisert:

RUSSKRIBENT: Ronny René Nielsen hadde jobbet som politi i 11 år da han ble tatt med kokain og amfetamin i 2006. I dette debattinnlegget skriver han om rusbehandling. Foto: Privat

Debattinnlegg

Ronny René Nielsen

Jeg var politimannen som hadde gått på trynet. Alt var helt tomt, og jeg var likegyldig til liv eller død.

Les også

Les også: Året da Ronny fikk som fortjent

Jeg hadde mistet alt, familie, venner, jobb og hjem, jeg hadde mistet meg selv og alt jeg ønsket å stå for. Jeg var blitt en fremmed i min egen kropp, en som ikke klarte å stå opp for meg selv eller andre, en som ikke hadde integritet, en selvmedlidende person jeg foraktet.

Lite ante jeg at dette var begynnelsen på et liv jeg ikke visste eksisterte, et liv i frihet fra rusmidler, og at rusavhengighet også kan være en gave. Likevel dro jeg ikke i behandling for å bli rusfri, men for å legge meg opp penger og hvile, slik at jeg kunne dra ut å fortsette og bruke etterpå.

Så sterk er kraften i rusen, at uansett hvor slått man er, så kan man alltid finne krefter til å fortsette.

RUSFRI: Dette bildet er tatt i 2013. Da hadde Ronny René Nielsen vært rusfri i to år. Foto: Ronald E. Hole (arkiv)

Min søster ordnet privat behandling til meg, det var ikke plass andre steder. Turen gikk østover med fly samme kveld, en flytur jeg ikke husker noe av. Her ble jeg møtt av en likemann. Det ga meg et håp om noe bedre enn det jeg følte akkurat da.

En likemanns viktigste egenskaper er gjenkjenning, troverdighet og empati. Man trenger ikke alltid være skolert og faglig for å kunne hjelpe, noen ganger er det nok at man vet hvor skoen trykker.

Håpsbærer er den viktigste jobben til en likemann, en som kan bære håpet når den rusavhengige ikke selv klarer det. Det kan utgjøre forskjellen på liv og død.

Jeg var i behandling ca. åtte måneder. Behandlingen har vært helt avgjørende for min tilfriskning. Derfor er jeg veldig opptatt av at rusavhengige får tilbud om behandling som er riktig for dem, og at vi har et variert og fleksibelt behandlingssystem.

Les også

Dokumentar: Kapittel I: Politi og røver

EKS-POLITI: Nielsen jobbet som politiman da han fikk rusproblemer midt på 2000-tallet. Foto: Privat

Nesten alltid når noen ikke tilpasser seg rusbehandlingen, skylder vi på pasienten, når vi i stedet burde spurt oss om hva vi som hjelpere kunne gjort annerledes. Behandlingen ga meg verdifulle og helt avgjørende verktøy, starten på en personlig utvikling er en helt essensiell del av dette.

Rusavhengige har en lei tendens til å bli selvsentrerte. Vi må det for å overleve i rusmiljøet. Selvsentrerthet har mange ansikter: selvbedrag, egoisme, falsk stolthet, løgn, selvmedlidenhet, aggresjon, sinne, vold, frykt, jeg kunne nevnt mange flere.

Det er ikke nok å bare fjerne rusmidlene for å bli rusfri, man trenger også å jobbe med ruspersonligheten som får materialisere seg over tid. I alle fall har det vært helt avgjørende for min evne til å føle lykke, og bli en noenlunde veltilpasset medborger, venn og kjæreste.

Etter behandling begynte jeg å jobbe som brukermedvirker. Jeg var svært preget av at behandlingen virket så bra på meg, og var sikker på at min løsning også var løsningen til alle andre. Denne forståelsen har heldigvis endret seg etter hvert, den var tuftet på uvitenhet.

Les også

Kapittel II: Selvransakelsen

Jeg var også ihuga tilhenger av at straff og konsekvenser måtte til for å få mennesker motivert til å bli rusfrie. Heldigvis har også denne forståelsen endret seg. Å straffe mennesker for å skade seg selv fungerer ikke, og det er uetisk. Heldigvis er dette nå i ferd med å bli endret.

Hvordan man ivaretar mennesker som ikke er som oss, kan være en god målestokk på hvor varmt og inkluderende samfunnet egentlig er. Det er lett å like dem som tenker som oss, som er enige med oss, og de som gjør som oss.

Det er enkelt å være raus, inkluderende og kjærlig mot dem man liker, de som gjør som vi vil, og de som vi kan identifisere oss med. Vi liker nok å tro at det er den personen vi da viser at vi er, som er den vi er. Det er lett å glemme hvor vi kommer fra, og den rausheten jeg har mottatt, er blitt viktig for meg å gi tilbake.

Les også

Les også: Vi gir ikke opp de rusavhengige

Debatter i rusfeltet blir ofte svært polarisert, og de mest polariserende, er rusavhengige selv. Det har overrasket meg stort. Jeg har vært en av dem som har vært med å polarisere, men jeg håper jeg i fremtiden vil være en av dem som avpolariserer. Vi burde bli flinkere til å med hverandre, enn om hverandre.

Dette har jeg påpekt før, og kommer raskt med argumentet at vi er ikke verre enn andre. Men problemet vårt er ikke om vi er verre eller bedre enn andre.

Problemet vårt er at vi som rusavhengige brukermedvirkere hele tiden blir observert og iakttatt av samfunnet rundt oss. Det er mange som raskt tolker vår atferd og opptreden i verste mening, og identifiserer det med rusatferd. Det er ikke så rart, all den tid hjelpeapparatet gang på gang blir skuffet over oss som ikke lever opp til de forventningene vi selv har skapt.

Da er det lett å bli skeptisk og tenke: De klarer jo aldri å bli enige om noen ting, og i tillegg driver de å manipulerer og baksnakker hverandre. Hvordan kan jeg stole på dem? Altfor mange fagpersoner og ledere i rusfeltet har kontaktet meg, og uttrykt bekymring for brukermedvirkere som har vist slik atferd. Jeg er ikke uten skyld selv, men det gjør det ikke noe bedre av den grunn.

Man kan gjerne si det er urettferdig at vi skal bli evaluert på slike kriterier, at våre standarder liksom må være høyere, men faktum er at det er sånn. Det må vi forstå, dersom vi ønsker å bli tatt på alvor.

Et annet polariseringsområde er forståelsen av hvordan hjelpe andre mennesker med rusavhengighet. Ofte ender man opp i to leirer: De som er for medisinering og lettere tilgang på medisiner (skadereduksjon), og de som er for rusfrihet uten medisinering. La oss bare slå fast en gang for alle: Det er like feil å tilby alle medisiner, som det er å forvente at alle skal bli rusfrie.

Rusfrihet er ikke for alle, den enkelte må selv i større grad få definere hva som er riktig. Velger man et liv med rus, har man likevel krav på å bli møtt med respekt og har krav på samme helsehjelp som andre.

Les også

Bergen får ruspolitisk råd med brukere og pårørende

Vi trenger et samfunn med større toleranse og aksept for andre som ønsker å leve et liv som ikke nødvendigvis passer i en A4-form. Dette er for meg det eneste riktige.

En dag av gangen er blitt syv år. Det gjør meg takknemlig og ydmyk. Jeg skal aldri glemme hvor jeg kommer fra. Gjør jeg det, forsvinner min mulighet til å vokse som menneske. En rusavhengig som ikke er i utvikling, er i regresjon. Da forsvinner takknemligheten og ydmykheten, og det er jeg rett og slett ikke villig til. Det tørr jeg ikke.

De fineste menneskene jeg har møtt, er mennesker som har reist seg etter å ha ligget nede. De har ofte en varme, innsikt og forståelse som mange andre ikke har.

Denne menneskelige kapitalen bør være selvsagt å nyttiggjøre seg i samfunnet, men som oftest blir man møtt med mistillit og skepsis. Her har vi fortsatt en lang vei å gå.

Det er menneskene jeg har møtt på min vei, alle likemennene og de dyktige fagfolkene, som har gitt meg muligheten for det livet jeg har nå. Det kommer jeg aldri til å glemme. Fra innerst i sjelen og dypet av mitt hjerte: Takk.

Ronny har vært rusfri siden 29.12. 2011. Han er brukerrepresentant for RIO-Rusmisbrukernes interesseorganisasjon. Han har master i Helsevitenskap ved Universitetet i Stavanger.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg