Slik unngår vi at foreldre blir generasjon hjelpeløs

Foreldre trenger trygghet nok til å stå, høre og tåle at ungdommen kjefter.

STÅ IMOT: Vi må styrke foreldreselvfølelsen, for det er den de skal stå imot med den dagen ungdommen utfordrer dem: «Nei, du får ikke være med på den festen der foreldrene ikke er hjemme!», skriver innsender. Foto: Paul S. Amundsen (arkiv)

  • Marit Handeland
    Helsesøster og mor til fire
Publisert:

Foreldregenerasjonen er vokst opp så antiautoritære at de er redde for å vise et fnugg av autoritet selv, mener kulturredaktør Frode Bjerkestrand. Derfor overlater de store deler av oppdrageransvaret til andre, og dette er en del av grunnen til at russen tar av på Kos.

Jeg jobber som helsesøster og har lenge ment at dette stemmer. Men samfunnssystemet har også skyld i at foreldre ikke har autoritet hjemme. Det er en fare når samfunnet legger til rette for familie og barneoppdragelse på en slik måte Norge har gjort de siste 40 årene.

Vi har full barnehagedekning. Nåde deg hvis du ikke benytter deg av den! Det er skolen som vet best om hva som er bra: «Skal vi søke han til PPT, siden han er så urolig?». Og «bruker dere ikke SFO? Stakkars, hun må jo få bli kjent med de andre i 1. klasse!».

REDD FOR Å GJØRE FEIL: Som helsesøster møter jeg foreldre som vil ha bekreftelse på at det de gjør er rett. At det er bra nok, skriver innsender. Foto: Privat

Hva blir konsekvensene av slike holdninger til prosjekt barn og barns utvikling og læring? Når du leverer ettåringen fra deg til full barnehageplass før du selv har hørt det første ordet, og henter femåringen som stolt staver seg gjennom sin første setning i gangen i barnehagen?

Du har forsøkt å bli kjent med foreldrerollen og fulgt gode råd fra personalet, men det er ikke lett. Jeg har hørt barnehageansatte sukke over at foreldrene ber barnehagen lære barnet å sitte pent ved bordet. Hjemme skal de slippe kampene, nemlig. Så sukker vi offentlig ansatte og ser megetsigende på hverandre.

Da jeg ble mor for første gang, var jeg usikker. Jeg lette meg frem i litteratur og i samtale med dem jeg hadde tillitt til. Og heldigvis, de trodde på meg og ga meg selvfølelse som mor.

Jeg møtte også offentlig ansatte som mente noe annet om mitt barn enn jeg var enig i. De gjorde en flott jobb med barna mine, og jeg fikk nye perspektiv på foreldrerollen. Men i bunnen lå en klokketro på at barna trengte at jeg kjente dem og kunne snakke for dem.

Les også

Du er forelder, ikke en bestevenn

Som helsesøster møter jeg foreldre som vil ha bekreftelse på at det de gjør er rett. At det er bra nok. Noen spør mye, og har lest og funnet mange alternative svar. Jeg oppmuntrer alltid til at de må lytte til sin indre visshet om at de kjenner barnet sitt. Så snakker vi frem og tilbake med fokus på at foreldre må kjenne at de kan stå for det de bestemmer seg for.

Jeg vil helst ha begge foreldrene med når det er ekstra vanskelig. Det krever minst to for å få til dette prosjektet det er å oppdra barn. De må finne et minste felles multiplum, og gå opp en sti som fungerer som par: Skal vi være strenge med måltidene, eller er det viktigere å ha det hyggelig? Hvordan ble du lagt som liten - sovnet dere sammen, eller ble det kun en sang før pappa gikk med døren på gløtt?

Les også

– Menn henger igjen i gamle dager. De må ta seg sammen

Med mange stemmer inn i dette skjøre prosjektet det er å bygge familie, kan en risikere å lage det utrygt. Foreldrene får mindre tro på sin indre stemme når det menes så mye. Jeg vet at foreldrene kjenner barna bedre enn meg, enn legen, enn pedagogene. Det må vi formidle.

Vi må styrke foreldreselvfølelsen, for det er den de skal stå imot med den dagen ungdommen utfordrer dem: «Nei, du får ikke være med på den festen der foreldrene ikke er hjemme!» Stå, høre og tåle at ungdommen kjefter. Det er mulig å ta autoritet når de har en indre trygghet på at de vet best og står sammen om dette.

Og husk at det er en ressurs å kjenne andre foreldre i samme situasjon. Snakk om hva som er utfordrende og del ideer og tanker. Hvis fire foreldrepar i en klasse er enige om å ikke ta med mobil på skolen, er ikke argumentet om at «jeg er den eneste som har så strenge foreldre» verdt noe.

Kan de offentlige hjelperne som så gjerne vi råde, mene og hjelpe til, gjøre sitt for å skape foreldreselvfølelse? Da kan vi være med å forebygge at foreldre blir generasjon hjelpeløs.