Fremtidens «idealelev» er en helt vanlig elev

Stress og press er et økende problem i skolen, derfor er fokuset i temaet «livsmestring» både etterlengtet og nødvendig.

MISFORSTÅTT: Det er ingenting i intensjonene med temaet som antyder at en vil disiplinere elevene til å bli høytpresterende, skriver innsenderne. NTB SCANPIX (illustrasjonsfoto)

Debattinnlegg

Tverrfaglig læreplangruppe, Fagfornyelsen 2020, ved Marte Blikstad Balas, Mona Nicolaysen, Martin Ulvestad Østerdal, Egil Weider Hartberg, Claudia Lenz og Elin Bonde

I BT 22. august uttrykker tre ansatte ved Universitetet i Bergen stor bekymring over et kommende «nytt fag» som ifølge forfatterne har strenge forventninger til hva elever skal gjøre, tenke, vite, føle og klare. Problemet er bare at faget de frykter ikke finnes, og heller ikke kommer til å gjøre det med innføringen av fagfornyelsen.

Kronikken baseres på feilaktig grunnlag, da folkehelse og livsmestring ikke er et fag som skal vurderes med egne kompetansemål, men en overordnet tematikk som skal komme til syne på tvers av fag og trinn, sammen med temaene demokrati og medborgerskap og bærekraftig utvikling. Et av flere perspektiver i arbeidet med fagfornyelsen er hvordan vi kan dempe forventningspresset og skape større sammenheng mellom barnehage og skole, og mellom fag i skolen. Det er i lys av dette man må forstå de nye tverrfaglige temaene.

Folkehelse og livsmestring handler ikke om å etablere et syn på barn og elever som overmennesker. Ifølge «Overordnet del» for hele grunnopplæringen dreier livsmestring seg om å kunne forstå og å kunne påvirke faktorer som har betydning for mestring av eget liv. Dette handler om å se barn og elever som likeverdige og aktive deltakere i pedagogiske virksomheter med et demokratisk mandat – nemlig å få dem til å oppleve at den de er, det de tenker, gjør, vet og klarer, faktisk betyr noe for omgivelsene, og at de har mulighet til å påvirke verden omkring seg.

Les også

Det er tøffere å være ung i dag

Ingen vet hvordan de tverrfaglige temaene vil komme til uttrykk i praksis, altså i møtet mellom elever og lærere. Men det er ingenting i intensjonene med temaet som antyder at en vil «disiplinere elevene til å bli effektive, selvregulerte og høytpresterende», slik kronikkforfatterne advarer mot. Det er heller ingen som har til hensikt å stille krav om hva elever skal gjøre, tenke, vite eller føle. Det er nettopp fordi stress og press er et økende problem, også i skolen, at fokuset er både etterlengtet og nødvendig. Det er på høy tid å ta dette samfunnsproblemet på alvor.

Det finnes stemmer i debatten som overfokuserer på effektivitet og prestasjoner, men læreplangruppene og lærerne må ta utgangspunkt i det som står som intensjoner i styringsdokumentene. Der er det ingen ønsker om høyere karakterer eller økt effektivitet. «Overordnet del» ber lærere «balansere behovet for god informasjon om elevenes læring og uønskede konsekvenser av ulike vurderingssituasjoner».

Les også

Timen om livet

Kronikkforfatterne har rett i at elever utsettes for mange og trange vurderingssituasjoner, der det handler om å gjøre læreren fornøyd. Men det er dårlig vurderingspraksis, inkludert misforståtte rammer for egenvurdering og selvregulering, som øker prestasjonspresset, ikke et tverrfaglig fokus på folkehelse og livsmestring.

Fagfornyelsen har ambisjoner om mer dybdelæring gjennom at elevene i større grad skal eie egne læreprosesser. Forhåpentligvis bidrar det til at elevene opplever at de både trives og har utbytte av å gå på skolen. Om dette gir utslag i høyere karakterer, er det ingen som vet. Det er heller ikke noe uttalt ønske. Det viktigste for eleven vil uansett være opplevelsen av å være et lærende subjekt.