Jeg var kvalm hver dag i ti år

Vi har et ansvar for å sende snille barn ut dørene hjemme.

MOBBET: Jeg skjulte mobbingen for foreldre og lærere, fordi jeg skammet seg så inderlig. Jeg ville ikke at de også skulle se hvilken stor taper jeg var, skriver Adelheid Links.

Debattinnlegg

Adelheid Links
Bergen

Når barn blir mobbet, er det naturlig for dem å tenke at det er dem det er noe galt med. Spesielt om man blir mobbet over lang tid. De stygge tingene som blir sagt, blir sannhet. De stygge tingene som blir gjort, blir noe man fortjener.

Det er lett å si at du må bare heve deg over det, og at det er den som mobber som kanskje egentlig har det verst.

Jeg husker da jeg gikk i småskolen og lærerne snakket til oss om mobbing. De sa at den som mobber ofte har det veldig vondt med seg selv. Det hjalp null. Når man blir mobbet og plaget, er det vanskelig å trekke frem en slik måte å tenke på.

Når et barn blir mobbet, kan man ikke forvente at de skal takle det på samme måte som en voksen.

Jeg blir kvalm av å tenke på de ti årene jeg var i grunnskolen. Jeg var livredd hver eneste dag. Jeg følte meg bitte liten, verdiløs og utstøtt. Jeg gruet meg hver eneste time til det skulle ringe ut til friminutt, og lurte på hvordan jeg kunne bruke lengst mulig tid på å forlate klasserommet, hvordan jeg kunne være mest mulig usynlig der ute.

Da er det ikke lett for en syvåring å tenke at «det er jeg som burde synes synd på mobberen».

Utallige ganger hadde jeg lyst til å gjøre slutt på alt, bare for å få slippe å gå på skolen mer. Jeg begynte å hate meg selv og å skamme meg over utseendet mitt, over måten jeg snakket på, måten jeg gikk på, måten jeg gikk kledd på, og over at jeg ble mislikt i så stor grad som jeg ble.

Les også

Veit de korleis det er når 10-åringen din ikkje orkar livet meir?

Det er trist å tenke på syv år gamle meg som står foran speilet og ser en taper. Åtte år gamle meg som ligger i sengen om kvelden og gråter stille. Åtte år gamle meg som skjulte mobbingen for foreldre og lærere, fordi jeg skammet seg så inderlig. Ville ikke at de også skulle se hvilken stor taper jeg var. Ville ikke at det skulle bli gjort noe nummer av det, for da ville sikkert plagingen bare bli verre.

Ingen fortjener å kjenne seg på den måten, ingen fortjener å få stjålet selvrespekt, selvtillit og selvbilde på den måten. Verken barn, ungdom eller voksne. Det ødelegger liv.

I dag, over 15 år etter at jeg ble ferdig med grunnskolen, er jeg i aller høyeste grad preget av skoletiden. Jeg sliter fremdeles med sosial angst. Jeg tror automatisk at folk ikke liker meg, og at de egentlig ikke ønsker å ha noe med meg å gjøre. I folkemengder kan jeg bli nedbrutt av å se folk hviske og le, for det tar meg rett tilbake til skoletiden.

Jeg hater å ha det sånn. Det er vondt, det er tungt, og det er flaut. Jeg er redd folk ute i verden ser den stygge lille taperen jeg ble fortalt at jeg var, og som jeg kjenner mye på at jeg er den dag i dag. De rokket ved verdien i meg, og jeg har aldri klart å finne den igjen.

Selvsagt har jeg bedre dager, hvor jeg kjenner meg sterk og at jeg har verdi for noen. Men det skal ingenting til for å rive det ned. Ofte er det mine egne kritiske tanker som river det ned. Kritiske tanker som er et ekko av stemmene fra de ti årene.

Jeg har passert 30, og likevel er jeg den redde lille jenten som gjemte seg i buskene for å unngå å bli sett av noen i skolegården. Etter skoletiden var jeg så nedbrutt og deprimert og full av angst at jeg søkte tilflukt i alkohol og selvskading. Jeg har greid å slutte med begge deler, men ennå har jeg en lang, lang vei å gå.

Barn må lære hjemme at mobbing ikke er greit. Som voksen har man ansvar for å ikke snakke nedsettende om andre foran barn. Ikke snakk ned om andre hudfarger og religioner, om kroppsfasong og vekt, om yrke og inntekt, om psykiske eller fysiske utfordringer, om interesser og evner.

Å snakke ned om andre, gjør ikke deg selv bedre. Det hever ikke din egen status, ditt eget utseende eller din egen verdi.

Barn må lære at det er viktig å prøve å være imøtekommende overfor alle, være aksepterende og tolerant. Man trenger overhodet ikke like alle eller alt, det kan ingen kreve. Men om det er noe eller noen man ikke liker, går det an å gjøre det uten fortelle dem det.

Les også

Selv de snille barna kan mobbe

Les også

Slik oppdager du om barnet ditt er en mobber

Bare noe så enkelt som at man sitter og ser på TV og kommenterer en karakters antrekk eller utseende nedsettende, kan være nok til at et barn tenker at «det er greit å kritisere».

Vi har et ansvar for å sende snille barn ut dørene hjemme, vi har et ansvar for å gjøre dem trygge på seg selv, gjøre dem ansvarlige, og lære dem hva som er rett og galt. Våre verdier smitter over på dem, vi blir tross alt forbilder.

Og lær barna å si fra om de opplever urett, både mot seg selv, men også om de ser andre som plages.

Jeg blir snart mamma for første gang. Jeg er livredd for at noen skal mene at min sønn ikke er god nok, fordi «mammaen er en taper». Men jeg skal gjøre alt i min makt for å bygge ham opp til å være alt jeg savner i meg selv: Trygg, sterk, selvsikker.

Jeg vil vise at kjærlighet og toleranse er en god vei å gå, og bare krysse fingrene for at han aldri må gå gjennom det jeg selv måtte.