De er noens venner, noens naboer

Overgrep er grusomme handlinger, men trenger ikke være utført av grusomme personer.

Publisert:

HVEM SOM HELST: De som begår overgrep mot barn, er ikke én type mennesker, men kommer fra alle samfunnslag, nasjonaliteter og er i alle aldre, skriver psykolog Mona Rekkedal-Svensson. Foto: Privat/Scanpix

Debattinnlegg

Mona Rekkedal-Svensson
Psykolog, Kompetansesenter for retts-, fengsels- og sikkerhetspsykiatri, Seksjon for fengselhelsetjenester, Haukeland universitetssykehus

Det er skummelt å tenke på at det er mennesker blant oss som ikke har begått overgrep, men som er svært bekymret for hva de kan komme til å gjøre i fremtiden. Noen av disse tenner seksuelt på barn. Hvor skal de gå hvis de ønsker hjelp?

Det finnes i dag nærmest ingen steder å henvende seg.

Les også

Debattserie: - Jeg levde mange år i overgrepshelvetet.

Avdekking av overgrep og overgrepsmateriale skaper avsky, sinne, avmakt, redsel og fortvilelse i befolkningen. Seksuelle overgrep har potensielt store skadevirkninger. Ofre og pårørende må tilbys hjelp. Barn må beskyttes. Vi må handle før skaden er skjedd. Forebygging av overgrep må skje på ulike arenaer. Én måte er å styrke kunnskap om hvem som begår overgrep, og utvikle tiltak for disse.

Mona Rekkedal-Svensson er psykolog og jobber ved Kompetansesenter for retts-, fengsels- og sikkerhetspsykiatri, Haukeland Universitetssjukehus. Foto: Privat

De som begår overgrep mot barn, er ikke én type mennesker, men kommer fra alle samfunnslag, nasjonaliteter og er i alle aldre. Selv om vi vet at ca. 99 prosent er menn, begår også kvinner overgrep. Noen gjør det én gang, andre over mange år. Både psykisk friske, psykisk syke og psykisk utviklingshemmede kan begå overgrep. Noen er ruset, andre ikke. Omtrent halvparten som begår overgrep mot barn, er pedofile. Forskning på pedofili som fenomen finner at dette er en vedvarende og utstrakt seksuell interesse for barn, som vanskelig lar seg endre.

Det er ikke ulovlig å være pedofil, men det er ulovlig å utføre seksuelle handlinger mot barn. Det finnes også pedofile som ikke begår overgrep, men vi vet lite om denne gruppen. Vi vet heller ikke eksakt hvor mange som er pedofile i befolkningen, men det estimeres at andelen ligger på ca. én prosent.

Den andre halvparten av mennesker som begår overgrep mot barn, er ikke pedofile. Dette må derfor forstås som mer enn bare tenningsmønster.

Les også

Debattserie: - En venn jeg har kjent i flere år fortalte meg plutselig at hun var seksuelt tiltrukket av barn.

«Barneovergripere er monstre» skrives det i sosiale media. Forskning antyder at det ikke stemmer. Overgripere kan være velfungerende og hyggelige mennesker. Overgrep er grusomme handlinger, men trenger ikke være utført av grusomme personer.

Dette er familiefolk, arbeidstakere, noens venner og noens naboer. De er tilsynelatende ordinære mennesker med ordinære liv. Derfor kommer det som et sjokk når det avdekkes. Menneskene rundt spør seg selv hvorfor de ikke la merke til noe. Det er vanlig at pårørende og samfunnet klandrer seg selv fordi de ikke hadde noen mistanke, for det er ikke lett å identifisere hvem som kan være i stand til å utføre overgrep mot barn.

De fleste som begår overgrep, vet at dette er galt. Kognitive fordreininger eller såkalte tankefeller er et begrep du kan merke deg. Et typisk eksempel på det kan være når du har kjøpt en ny bukse som er langt dyrere enn du egentlig har råd til. Det skaper ubehag, og du begynner derfor å unnskylde og rettferdiggjøre dette for deg selv for å unngå dårlig samvittighet. Samme prosess skjer i forkant, underveis og etter overgrep.

«Det var barnet som satte seg på fanget mitt først», «Jeg brukte ikke vold», «Han tok jo ikke skade av det». Slike tanker fjerner skam og bidrar til at noen fortsetter å begå overgrep. Over tid blir disse tankene automatiske, og overgrepet oppleves ikke lenger som like alvorlig.

Les også

Debattserie: «Advarsel: Dette innlegget handler om overgrep mot barn. Likevel er det viktig at du leser»

Internett har gitt en ny arena for å begå kriminalitet. Prosessen der kognitive tankefeller utvikler seg, skjer trolig raskere når en person laster ned overgrepsmateriale. En typisk fordreining er uttalelser av typen «Jeg er jo bare en passiv tilskuer, jeg gjør jo ingenting, det er ikke noe galt å se på dette». Det er å lure seg selv. Å laste ned dokumenterte barneovergrep er alvorlig kriminalitet som gjøres hjemme i egen stue. Nedlastning og deling bidrar til å opprettholde en skadelig og ulovlig industri.

Det er en sammenheng mellom å se på overgrepsbilder og overgrep: En av åtte som laster ned, har begått fysiske overgrep. Det betyr at veien fra å laste ned denne typen bilder til å faktisk forgripe seg seksuelt i den fysiske virkeligheten ikke trenger å være lang. Politiet har styrket innsatsen, og flere blir tatt, men Norge har relativt korte dommer.

Det kan gjøres mye for å forebygge overgrep mot barn:

  • I barnehager og skoler må alle lære om grenser, sosiale ferdigheter og bevissthet om egen kropp. Det må undervises om normalseksualitet som en motvekt til en industri som tillater krenkelse og ydmykende seksuelle handlinger ovenfor andre mennesker.
  • Barn og unge som har det vanskelig må få hjelp. Det må snakkes om tabu, om følelser, kjønn og intimitet.
  • Det må finnes et sted en kan henvende seg hvis en har seksuelle problemer eller er bekymret for egne tanker.
  • Helsevesenet trenger økt kompetanse til å møte slike utfordringer.
  • Politiet må få nok ressurser, og vi trenger politikere som bevilger penger til forebyggende arbeid.

Det må utarbeides nasjonale retningslinjer for utredning, behandling og ettervern for personer som står i faresonen for, eller som har begått overgrep. Hos en liten andel er det dessverre ikke mulig å redusere risiko gjennom behandling. Her må vi tenke skadebegrensning, kontroll og beskyttelse av borgerne i samfunnet. Det må utarbeides alternative tiltak for denne gruppen.

Personer som har begått overgrep, skal tilbake til samfunnet vårt. Det må vi forholde oss til. Det anslås at ca. 10-15 prosent kommer til å gjøre nye overgrep. Fagfeltet er preget av uenighet når det gjelder hvorvidt behandling virker. Motargumentet er ofte at det er vanskelig å måle effekt. Likevel har ingen påvist at behandling gjør det verre. Behandling er ingen kur, men et forsøk på å redusere risiko. Mennesker som ønsker å endre seg, som utviser ansvar og motivasjon, må møtes på dette.

Tør vi virkelig la være å prøve?

Har du meninger? Send innlegg til debatt@bt.no og følg oss på Facebook!

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg