Å be om hjelp er aldri flaut, men gjør deg sterkere

Å snakke med noen er nøkkelen til alt.

Publisert Publisert

SPØRSMÅL: Jeg får ofte spørsmål fra nære og ukjente om hvordan jeg takler alt jeg har vært gjennom. Og jeg skjønner at de spør, skriver Anne Sofie Olsen. Foto: PRIVAT

Debattinnlegg

  • Anne Sofie Olsen (23)
    Ass. butikksjef
  1. Leserne mener

Jeg er oppvokst med en trygg, sammensveiset og fantastisk familie rundt meg. Jeg har trivdes på skolen og alltid hatt gode venner rundt meg. I dag jobber jeg med noe jeg elsker og har store drømmer i livet. Jeg har verdens snilleste kjæreste, og venninner som alltid stiller opp.

Sånn sett lever jeg enkelt og greit mitt drømmeliv, og vil ikke si at jeg egentlig har noe som helst å klage over.

Men da jeg var elleve år, ble jeg diagnostisert med akutt polymorf schizofreniform psykose. Det vil si hallusinasjoner og vrangforestillinger som varierer fra dag til dag, eller fra time til time.

Kort tid etter fikk jeg også diagnoser som depresjon og panikkangst. I mine verste perioder var angsten såpass kronisk at jeg ikke fungerte normalt i hverdagen.

Jeg ble tatt ut av skolen, sluttet å være med venner og lå kun i sengen på et mørkt rom, livredd for alt og ingenting. Etter hvert fikk jeg også anoreksi og sluttet omtrent å spise.

Slik har det vært i elleve år. Generelt er livet mitt så bra som det kan bli i mine øyne, men jeg har jevnlige perioder over lengre tid, hvor min psykiske helse tar over absolutt alt. Det føles også som at den tar fra meg alt.

Jeg klarer ikke å gjøre jobben min, klarer ikke å være med de fantastiske menneskene jeg har rundt meg. Alt jeg vanligvis syns er gøy å gjøre, blir bare et slit. Jeg slutter å fungere og mister «Anne Sofie» helt.

Det er beinhardt og kan egentlig ikke beskrives med ord. Jeg hater denne sykdommen mer enn alt annet og har flere ganger vurdert å gi opp fordi jeg rett og slett ikke føler at jeg orker mer.

Men så orker jeg alltid litt til likevel. Og den egenskapen er jeg så takknemlig for å ha når de gode periodene kommer tilbake. For tenk om jeg hadde gitt opp og gått glipp av alt det fine livet har å by på.

I disse årene har jeg lært enormt mye om psykisk helse, som jeg ønsker å dele. Mitt viktigste råd er at vi alle kan styre livet vårt, i hvert fall til en viss grad.

Vi kan ikke alltid styre hva som skjer, og ofte må man håndtere situasjoner man aldri hadde trodd at man kom til å oppleve, men også det kan vi styre.

Det absolutt viktigste er å snakke. Snakke om alt, hele tiden. Gjerne med familie eller venner, men også med en profesjonell og objektiv person. Jeg har gått til psykolog jevnlig siden jeg var elleve år gammel, og disse menneskene har reddet livet mitt flere ganger.

Til tider kan de veilede meg, andre ganger holder det at de bare lytter. Uansett hva jeg trenger, er de alltid der.

Jeg får ofte spørsmål fra både nære og ukjente om hvordan jeg takler alt jeg har vært gjennom. Ikke sjelden spør familie og venner meg om hvorfor jeg ikke har knekket sammen. Og jeg skjønner at de spør.

Jeg tror ikke det er meningen at mennesker skal tåle alt mulig, men jeg er helt sikker på at vi alle er mye, mye sterkere enn vi tror – spesielt hvis vi tillater oss selv å be om hjelp. Det er aldri flaut, og kommer aldri til å gjøre deg til noe annet enn veldig sterk.

Jeg er såpass frisk nå at jeg nesten kan leve helt normalt, selv om jeg vet at jeg kommer til å ha mange dårlige perioder igjen. Men om jeg skal gå rundt og bekymre meg for det, kaster jeg bort dagen i dag, som frisk og livsglad. Jeg kan ikke kontrollere morgendagen, men jeg kan kontrollere hvordan jeg velger å håndtere situasjonen jeg er i.

Jeg er blitt god på å komme meg raskt på bena igjen. Hovedgrunnen er at jeg aldri bærer på noe helt alene. Jeg snakker alltid med noen når jeg har det vanskelig, og letter hjertet mitt om jeg har behov for det. Det er virkelig nøkkelen til alt: Slipp det ut, snakk om det, gi etter hvert slipp på det.

Og husk på det, dere, at absolutt alle møter motgang og har tunge perioder i løpet av livet. Du kommer aldri til å være helt alene om noe, og det vil alltid være noen som forstår akkurat hva du går igjennom. Å være «usynlig» syk er tungt, vanskelig og brutalt, men aldri glem at det finnes hjelp.

Jeg heier på alle dere som kjemper en personlig kamp mot psykiske lidelser hver dag, hver time. Jeg vet at det til tider er så hardt at å gi opp virker som eneste utvei. Men ikke glem hvorfor dere kjemper.

Det kommer lysere tider, og de er verdt å kjempe for.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg