Fastlegeordningen sparer liv

Mine erfaringer viser at fastlegekrisen ikke er den første krisen i norsk allmenmedisin. Nå er det enda viktigere å ta vare på fastlegeordningen.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Jeg har vært allmennlege siden 1982, fastlege siden 2001. Parallelt med dette har jeg vært forsker. Som påtroppende pensjonist er det fristende å se seg tilbake. Det har vært en humpete vei, og historien ser ut til å gjenta seg. Dagens fastlegekrise er ikke den første krisen som har rammet norsk allmennmedisin.

Etterkrigstidens sterke satsing på sykehusutbygging førte til at unge leger valgte spesialistkarrierer. Rekrutteringen til allmennmedisin stoppet opp, og på 1950-tallet økte allmennlegenes gjennomsnittsalder fra 45 til 55 år. Først mot slutten av 1960-tallet øynet man lys i tunnelen. Viktige tiltak i denne perioden var sosiale ordninger som sikret allmennlegene sykelønn, pensjon og støtte til videreutdanning.

Vi som studerte på 1970-tallet, ble påvirket av den politiske vekkelsen som den gang hjemsøkte landet, godt beskrevet i Dag Solstads bok om gymnaslærer Pedersen. Selv om bare et mindretall av studentene bekjente seg til marxisme-leninismen og Maos lille røde, var det ikke til å unngå at flere ble påvirket av dette tankegodset. For mange ble det et ideal å «tjene folket» – gjerne i utkantene.

Allmennmedisin ble et populært fag, og mange av legene fra denne generasjonen ble værende i faget gjennom hele yrkeskarrieren. I 2011, ti år etter at fastlegeordningen ble innført, var 33 prosent av fastlegene over 55 år. De aller fleste av disse ble uteksaminert før 1980 og er nå i ferd med å pensjonere seg.

Jeg var ferdig med turnustjenesten i 1982 og søkte på ledige distriktslegestillinger over hele landet, inkludert de mest avsidesliggende strøk i Nord-Norge. Det var ikke uvanlig med 20–30 søkere på slike stillinger, så det ble mange avslag. Men endelig ble jeg innstilt som nr. tre til en distriktslegestilling, og da de to første søkerne trakk seg, ble jobben min.

Distriktslegen var statsansatt, men hovedinntekten kom likevel fra privat næringsvirksomhet. Å drive butikk på denne måten var ikke helt forenlig med idealet om å tjene folket. Mange hadde et ønske om å konsentrere seg helt og fullt om medisinen, og det ble etter hvert vanlig med fast lønn. I 1990 hadde nesten 40 prosent av allmenlegene fast lønn.

Midt i denne gullalderen for norsk allmennmedisin, valgte staten å avvikle distriktslegeordningen. Mitt liv som distriktslege ble derfor kortvarig. Den 1. april 1984 kom rådmannen bort på legekontoret og ønsket oss velkommen som kommunearbeidere. Samtidig sluttet vi å drive privat praksis og gikk over til fast, kommunal lønn.

Den positive utviklingen fortsatte lenge utover 1980-tallet. Det var god stemning blant allmennlegene, rekrutteringen var god. Men så snudde det. Den helsefaglige kompetansen sto svakt i kommuneadministrasjonen, og legene ble rammet av skrantende kommunal økonomi. Ledige stillinger ble ikke utlyst, det var ikke penger til nødvendig utstyr. Mange fastlønnede leger ønsket seg nå tilbake til en friere privat praksis.

Så sviktet rekrutteringen igjen på 1990-tallet. Nyutdannede leger valgte spesialistkarrierer i en raskt voksende sykehussektor. I 1997 var nesten 30 prosent av kommunelegestillingene i Nord-Norge ubesatt. Også i Sør-Norge var det mange ledige stillinger. Pasientene klaget over dårlig tilgjengelighet, noen brukte flere forskjellige leger, og sykehusene visste ikke hvem som skulle motta utskrivningsrapporter og ha ansvar for oppfølging. Krisen var så dyp at redaktøren i legetidsskriftet stilte spørsmål om allmennmedisinens tid var forbi.

Svaret på denne utfordringen ble fastlegeordningen. Den ble lansert i 2001 etter et omfattende pilotprosjekt i fire kommuner. Det ble opprettet nye stillinger for å sikre at det skulle være nok fastleger til alle innbyggerne. Mange fastleger valgte å gå tilbake til privat praksis, noe som også bidro til at kapasiteten i ordningen økte.

Det er ingen tvil om at dette var en vellykket reform. Fastlegene kunne selv, innen visse grenser, definere listelengde og arbeidsmengde. Pasientene var sikret tilgang hos en fast allmennlege, sykehusene visste hvem som skulle stå for oppfølgingen.

Men ingen trær vokser inn i himmelen, og igjen er det krisestemning. Denne gang er det først og fremst sentrale myndigheter som må bære ansvaret for den negative utviklingen. Helse- og omsorgsdepartementet forsto ikke de tidlige krisesignalene og lot det skure og gå altfor lenge.

Fastlegenes arbeidsmengde har vokst over alle grenser. Det er helt uoverkommelig for en uerfaren lege å overta en liste som krever 55 timers arbeidsuke for en erfaren fastlege. Mange ønsker igjen å slippe det administrative arbeidet som privat praksis medfører. Fastlønn har derfor fått en renessanse.

Gjennom alle disse årene har faget allmennmedisin blitt redefinert, fra å være en slags alt-mulig-medisin til å bli en egen spesialitet. Allmennlegen er ikke spesialist på enkeltsykdommer, men over tid blir fastlegen spesialist på hver enkelt listepasient. Langvarig kontinuitet i et slikt lege-pasientforhold har stor betydning.

Som forsker var jeg i fjor med på å dokumentere hvor nyttig en velfungerende fastlegeordning er. Studien, som er publisert i British Journal of General Practice, viser at risikoen for å bli lagt inn på sykehus eller dø avtar parallelt med antall år man har hatt samme fastlege. Pasienter som har hatt samme fastlege i mer enn 15 år, har 25 prosent lavere dødsrisiko enn de som har hatt samme fastlege i ett år eller mindre. Tilsvarende har de 28 prosent mindre sannsynlighet for å bli akutt innlagt på sykehus.

Dersom kontinuitet var en pille, er det neppe noen tvil om at de fleste pasienter ville få den på blå resept. Den sparer ikke bare liv, men reduserer også belastning på spesialisthelsetjenesten. I et fremtidig scenario med stadig tøffere prioritering blir det derfor enda viktigere å ta vare på fastlegeordningen.