«Morten» ble min fulltidsjobb

Både politiet og helsevesenet lette etter første og beste mulighet til å si: «Dette er ikke lenger vårt ansvar».

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Våren 2021 fikk jeg mitt første møte med psykisk helsetjeneste. Heldigvis ikke som pasient, men som en nær venn som i denne situasjonen fikk et pårørendeansvar.

Det som skjedde, var at en kamerat av meg, en 35 år gammel mann, opplevde et emosjonelt sammenbrudd og forsøkte å ta sitt eget liv. Hans ve og vel ble deretter, noe tilfeldig, mitt eneansvar i en lengre periode. La oss kalle ham «Morten».

Hendelsen var overraskende og skremmende, men samtidig en sterk påminnelse om hvor sårbart og uforutsigbart livet er. Den fortvilelsen og hjelpeløsheten jeg følte på, var særlig knyttet til opplevelsen av å bli neglisjert, bagatellisert og nedprioritert i møte med det offentlige. En fortvilelse og avmakt mange flere enn meg opplever.

Mortens krise og selvmordsforsøk skjedde i form av en massiv overdose, trigget av et samlivsbrudd og et tilsynelatende hav av gamle traumer.

Jeg kan med glede fortelle at Morten lever den dag i dag, og det tar jeg en del av æren for. Ikke for å skryte av egen innsats, men for å rette blikket mot den hårreisende ansvarsfraskrivelsen jeg opplevde i jakten på å skaffe ham hjelp.

La meg innledningsvis si at det må være krevende å jobbe i psykiatrien. Spesielt med tanke på lovverket som gir pasienter mye makt gjennom sin samtykkekompetanse, selv om de kanskje ikke alltid vet sitt eget beste.

Likevel satt jeg igjen, rimelig provosert over responsen. «Det er ingenting vi kan gjøre», var en setning jeg hørte et utall ganger. Det var selvsagt masse de, i teorien, kunne gjort.

Min venn Morten er utad en karismatisk, reflektert og vellykket fyr. Alle er glade i Morten, meg inkludert. Likevel forsøkte han på sitt mørkeste å gjøre kort prosess, hellig overbevist om at ingen brydde seg om ham, og at han var helt alene.

Morten hadde bedt om å få bo hos meg i noen dager, og én kveld forsvant han fra leiligheten. Naivt trodde jeg han var ute og skaffet seg litt luft, men da jeg oppdaget en lapp under hodeputen min der det sto: «Du er en god venn. Her er alle bankdetaljene mine. Glad i deg», slo jeg full alarm. Ettersom timene gikk og politiet ikke fant ham, økte sannsynligheten for at det verste hadde skjedd.

Heldigvis dukket Morten opp utenfor leiligheten langt utpå morgenkvisten. Han hadde tatt en overdose, virket totalt desorientert og besvimte da han møtte betjentene som var der for å snakke med meg. Politiet sendte ham umiddelbart til legevakten og deretter avdeling for rus på Haukeland universitetssjukehus. Jeg ble fortalt at han neppe hadde overlevd, om han ikke hadde mottatt medisinsk hjelp den natten.

Neste dag bar det videre til en psykiatrisk klinikk: Sandviken sykehus. Morten hadde satt opp meg som nærmeste pårørende.

I starten var jeg imponert over krisetiltakene, men det var likevel noe som skurret. Jeg merket at politibetjentene lette etter første og beste mulighet til å si «dette er ikke lenger vårt ansvar», noe de gjorde umiddelbart etter at sykebilen kjørte mot legevakten.

Den neste urovekkende erfaringen var da de ringte fra Sandviken sykehus, etter én natt, og sa: «Vi skriver Morten ut, og han har sagt han kan bo hos deg». Full av velbegrunnet bekymring oppfordret jeg dem til å holde ham litt lenger.

Sykepleieren svarte syrlig: «Du må da ha litt tillit til mennesker». Irritasjonen min økte, og jeg ba henne innstendig om å distrahere ham i ti minutter, slik at jeg kunne kaste meg i bilen og råkjøre ut til Sandviken. Noe motvillig gikk hun til slutt med på dette, ettersom jeg påpekte at det ville være «direkte utilgivelig» dersom dette var siste gang noen så ham.

Les også

Mistet konen: «Krisen var knapt startet da min kone ble begravet»

Ivaretakelsen av Morten var nå blitt mitt ansvar og min fulltidsjobb. Både politiet og helsevesenet hadde effektivt fraskrevet seg alt ansvar, og det var nå min oppgave, som kompis, å passe på ham 24 timer i døgnet. Det sier seg selv at jeg var noe ukomfortabel med dette, ettersom jeg naturlig nok ikke har noen faglig kompetanse innenfor krisepsykiatri.

Da ytterst få andre venner eller familie verken ville eller kunne hjelpe, tok jeg på meg «Supermann-kappen» og innså at dette var noe jeg måtte gjøre alene. Jeg sluttet å sove, og alle mine avgjørelser ble tatt på magefølelse, men agendaen var klar: «Morten skulle ikke dø på min vakt!»

Tre dager etter utskrivelsen, hvor jeg hadde satt alt av jobb og privatliv på pause, fikk Morten et hysterisk panikkanfall, antakelig en psykotisk tilstand. Han fikk panikk og skrek, gråt og klorte seg til blods mens han slo i vegger, knuste glass og var i total oppløsning. Jeg måtte fysisk holde ham nede i over én time for å unngå at han skadet seg, før jeg fikk skaffet en ambulanse.

Nok en gang møtte både politiet og ambulansepersonell opp på døren og hentet ham, men under en time senere ble han utskrevet fra legevakten, ettersom de «ikke så noe fare for liv og helse». Irritasjonen min økte enda mer da en ung lege sa: «Morten er helt rolig, han. Ikke tenk på det».

Jeg prøvde å forklare at jeg nettopp hadde måttet holde ham nede for å unngå selvskading, og at den eneste grunnen til at han var roligere nå, høyst sannsynlig var fordi han var utslitt av frykt og forvirring. Legen svarte kjekt: «Ja, ja, det ordner seg». Nok en gang måtte jeg hente Morten og roe ham ned hele natten.

Toppen av frustrasjon oppsto da jeg neste morgen fulgte ham til avtalt møte med DPS (distriktspsykiatrisk senter). I konsultasjonen satt en psykiater og en saksbehandler som ba Morten fortelle sin side av saken. Han rasjonaliserte seg etter beste evne gjennom hendelsesforløpet, som den sjarmøren han er, og de bet på uten å nøle.

Deretter prøvde de som «barnehagetanter» å berolige meg, som om jeg var pasienten. «Panikkanfall er ikke farlig, snille deg. Vi skjønner at du ble skremt av å se dette skje med Morten». Dette kun få timer etter at han utvilsomt hadde greid å ta sitt eget liv, om jeg ikke hadde vært der.

Morten ble hentet av nødetater fire ganger i løpet av to uker på grunn av diverse vanskelige episoder. Med andre ord ikke akkurat situasjoner jeg burde ha vært nødt til å ta på strak arm, kun utstyrt med sunn fornuft, omtanke og improvisasjonsevner. Men som sagt: Han skulle ikke dø på min vakt, uansett.

Les også

For fire år siden fant Sølvi sønnen død på gutterommet. Hun skulle ønske hun hadde blitt oppsøkt av et kriseteam.

Opplevelsen berørte meg sterkt og gjorde mye med meg i lengre tid. Likevel er mine erfaringer, mitt liv, og mitt møte med psykisk helsetjeneste bare en brøkdel av det de virkelige nære pårørende må leve med, dag ut og dag inn, kanskje i årevis.

Konklusjon? Jeg har selvsagt ingen fasitsvar på hva som må forbedres, og jeg erkjenner at dette er et krevende fagfelt med nyanser og kompleksitet, men det hersker liten tvil om at mental helse burde stå høyere på den nasjonale agendaen. Koste hva det koste vil.

Ifølge helsepersonelloven skal ansatte i helsetjenesten gi faglig god og omsorgsfull hjelp. Mitt møte med helsetjenesten var ikke preget av dette. Spørsmålet er hva som skal til for å vise menneskelig varme og imøtekommenhet, samt skape bedre forutsetninger for å ivareta mennesker som rammes?

Folks mentale helse er unektelig skjøre greier, og «ja, ja, det ordner seg»-svar holder dessverre ikke.

BT har snakket med «Morten». Han har lest innlegget og sagt ja til at historien fortelles fra Andreas’ perspektiv som pårørende.

Helse Bergen svarer:

Historien om Morten er tankevekkende. Den illustrerer dilemmaer som vi står overfor når vi skal gi best mulig behandling og ivaretakelse til mennesker som er i krise eller har psykisk sykdom. Det gjelder for eksempel balansen mellom tvang og frivillighet, ønske om å involvere pårørende og samtidig respektere taushetsplikten, dessuten utfordringene med psykiske lidelser og samtidig bruk av rusmidler og somatisk sykdom.

Vårt ønske er å ivareta pasienter som trenger vår hjelp, møte dem og deres pårørende med respekt og omsorg og gi god behandling. Vi klarer ikke alltid å gjøre alle fornøyde, men forsøker hele tiden å bli bedre og å lære av erfaringer og tilbakemeldinger.

Morten har vært så heldig å ha en god venn som stilte opp for ham i en vanskelig tid. Pårørende er en viktig ressurs for pasientene, og vi ønsker å samarbeide med dem, uten at det skal bety at de får et ansvar som helsevesenet skulle hatt.

De fleste pasienter som er i kontakt med oss, har frivillige rammer rundt behandlingen. Samfunnet har bestemt at terskelen for bruk av tvang skal være høy. Dette tror vi er viktig og riktig. Vi må gi forsvarlige tilbud, men respektere pasientenes egne valg om å ta imot tilbudet eller ikke.

Helse Bergen legger nå planer for både et tettere samarbeid mellom psykiatrien og rusmedisinen og bedre muligheter for overføring mellom somatiske avdelinger og psykiatrien. Involvering av og samarbeid med pårørende har sin naturlige plass i dette arbeidet.

Erik Rønneberg Hauge, psykiater og fagsjef i Divisjon psykisk helsevern, Haukeland universitetssjukehus / Helse Bergen

Trenger du noen å snakke med?

• Kirkens SOS: Ring eller chat. Telefon: 22 40 00 40, chat: soschat.no
• Mental helse: Ring eller chat. Telefon: 116 123, chat: sidetmedord.no
• «Kors på halsen» fra Røde Kors for barn og unge opp til 18 år. Telefon og chat. Tlf: 800 33 321. Telefontjenesten er åpen mandag – fredag kl. 14–22. Chatten er åpen mandag til søndag fra kl. 14–22.
• Alarmtelefonen for barn og unge: Chat og telefon: 116 111.

• Hva vil du skrive om? Send et innlegg til debatt@bt.no! Usikker på hvordan en gjør det? Se tips på denne siden.