«Shakespeares sonetter» druknet i spesialeffekter

Det var mye som ikke stemte under åpningsforestillingen til Festspillene i år, skriver en erfaren publikummer i dette innlegget.

Publisert Publisert

Georgios Tsivanoglou, Jürgen Holtz, Anna Graenzer Foto: Lesley Leslie-Spinks Foto: Lesley Leslie-Spinks

Debattinnlegg

  • Henrik Emhjellen
    Cand. philol. og fast festspillpublikummer i 45 år
iconDenne artikkelen er over tre år gammel

Festspillene er av en vittig bergenser blitt kalt bergensernes kulturelle løpetid, men heldigvis kommer det også internasjonale gjester. Den danske direktør Anders Beyer skal ha ros for at han har videreført adgang til bruk av festspillkortet, som gjør en kulturell opplevelse rimelig for alle, altså ikke bare for de såkalt finkulturelle. Med en betydelig subsidiering både offentlig og privat kan Festspillene i Bergen satse på å bli enda mer anerkjent i Europa, og har uttalte ambisjoner om å komme blant de fem mest kunstnerisk høytrangerte i Europa, ifølge BTs reportasje nylig.

Kvalifisert kritikk er med på å høyne Festspillene, i og med at den kan påpeke både Festspillenes sterke og svakere sider. I år synes kritikerne å ha gått over støvleskaftene i ros, og det har haglet av sekserhjerter i BT.

I år var Shakespeares sonetter i dramatisert form i R. Wilsons regi og musikk ved R. Wainwright. I Festspillenes folder utlevert gratis av hyggelige verter/vertinner i foajeen før konserten, får en inntrykk av at disse herrer med hjelpere har gjort det hele, inkludert forfatterskapet. De tar nemlig æren for et utvalg på 25 av 154 sonetter. Shakespeare blir på en måte underordnet som forfatter. Innledningen er skrevet av Gunnar Danbolt, som verken er spesialist på Shakespeare og eller musikk, likevel snekrer han sammen en brukbar introduksjon, der han i korte trekk påpeker at sonettene faktisk er skrevet av Shakespeare.

Georgios Tsivanoglou og Jürgen Holtz Foto: Lesley Leslie-Spinks

Det var forventet at den engelske teksten skulle være overordnet forestillingen, men der ble man altså vitterlig skuffet. I stedet fikk man flertallet av sonettene fremført på tysk eller med en middelmådig engelsk uttale, trolig av skuespillere med tysk morsmål i det ellers fremragende Berliner Ensemble. Til tross for en utrolig distinkt uttale, kan man likevel ikke høre alle ordene bakover i salen, og paneloversettelsen til engelsk foran i salen har altfor små bokstaver til at teksten er leselig bakover i Grieghallen. På dette punkt bør arrangørene snarest gjøre noe med å øke bokstavstørrelsen, slik at flere senere kan få med seg innholdet! Dette ikke minst av hensyn til fremtidige forestillinger presentert ved Bergen Nasjonale Opera etc. I tillegg kommer det sørgelige faktum at få nordmenn behersker tysk, så sistnevnte blant tilskuerne/tilhørerne gikk altså glipp av denne tekstopplevelsen. Kanskje det rojale publikum på forreste rad var bedre forspent i så måte?

Hvordan kan man finne på å presentere Shakespeare i hovedsakelig tysk språkdrakt på Festspillene i Bergen i den prestisjefulle åpningsforestillingen?

Festspillene pretenderer jo å være nyskapende og banebrytende, men tydeligvis ikke når det gjelder denne forestillingen, som opprinnelig ble skrevet for og presentert for et tysk publikum av de samme aktører i 2009 – 400 år etter deres trykning. Dermed har man altså forklaringen på at majoriteten av sonettene fremføres på tysk i en serie med tablåer. Egentlig kommer også denne forestillingen i Bergen ett år for sent, idet William Shakespeare som bekjent ble født i Stratford-on-Avon i april 1616, uten å kjenne fødselsdatoen, men hans dåpsdato.

Den ellers dyktige teateranmelder i BT, Jan Landro, legger tydeligvis mindre vekt på dette beklagelige fenomen. BT burde ha råd til å sette en habil musikkanmelder til den delen av forestillingen, slik at Landro slapp å kommentere musikken også. Det mest betenkelige ved Landros anmeldelse er likevel det faktum at han ikke forstår, underslår eller i hvert fall nevner det ikke i anmeldelsen, at hele forestillingen hviler på det Bertolt Brecht-skapte begrep «Verfremdung/Entfremdung». På engelsk heter dette sentrale teaterbegrepet «estrangement» og på norsk som bekjent fremmedgjøring.

Dette er jo til overmål Berliner Ensemblets spesialitet, og det synes at nevnte ensemble har stivnet i denne fremstillingsformen uansett hva det fremfører.

I forestillingen «Shakespeares sonetter» ble det etter hvert klart at forestillingens totalitet bygger på en sterk kontrast eller diskrepans mellom Shakespeares vidunderlig vakre poetiske tekster, riktignok inneholdende ambivalens, og den sceniske fremstillingsformen. Ikke minst musikken bidrar til dette, med rockelignende innslag og tablåer som høy og skjærende musikk, eksempelvis et tablå med tre menn mellom drivstofftanker, hvorav en foregir å fylle. Et annet rockinnslag med gitarer men uten et spesifikt scenisk innhold, bidrar også til å skape en øredøvende motsetning til Shakespeares sarte poesi.

Det skal ikke underslås at det spilles musikk som er følsom, mindre voluminøs og på linje med de tidvis poetisk lavmælte sonettene. Da står vi imidlertid overfor det beklagelige faktum at tolkningen av Shakespeares sonetter ikke er konsekvent. De produserende aktører har ikke maktet – eller kanskje er det et spørsmål om innsikt eller ikke minst tid – å gi forestillingen troverdig konsistens, slik at den faller mellom to stoler. Derfor burde forestillingen ha fått to eller høyst tre hjerter av totalt seks.

Som konklusjon blir den største skuffelsen at Shakespeares vidunderlig vakre poesi mer eller mindre drukner i teatereffekter, hvis natur egentlig er den fremmed, spesielt i fremmedgjøringstapning!

Publisert

Festspillene i Bergen 2017

  1. DEBATT

    Han har misforstått Robert Wilsons teatervisjoner

  2. DEBATT

    På bærtur om Shakespeares sonetter

  3. DEBATT

    «Shakespeares sonetter» druknet i spesialeffekter

  4. KULTUR

    Når Olea Smith-Kaland er i oldefarens hus på Lysøen, kan hun fremdeles finne ting fra sin barndom

  5. KULTUR

    Wallins fortid som punker

  6. KULTUR

    En magisk og vakker oppsetning av «Messias»

Les mer om dette temaet

  1. Det er umulig å ikke la seg beta av Robert Wilsons forestilling

  2. Festspillene vil hevde seg i Europa-toppen

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg
  1. Festspillene i Bergen 2017
  2. Klassisk musikk
  3. William Shakespeare
  4. Festspillene i Bergen
  5. Musikk