En tapt barndom

Flukten til Europa var ikke planlagt. Jeg var åtte år og gjemte meg bak en container på et cruiseskip.

Publisert:

FØRSTE TIMER I FRIHET: Vinneren av BTs skrivekonkurranse har sine første timer i frihet etter løslatelsen. Alt han eier har han i en pose. Foto: EIRIK BREKKE

Debattinnlegg

Mannlig tidligere innsatt

Dette er vinnerteksten i vår skrivekonkurranse «Historier fra Bergen fengsel». Du kan lese begrunnelsen her.

Den første dagen i Bergen fengsel satt jeg på A-vest. Jeg husker jeg var overrasket – 23 timer på cellen. Jeg trodde at systemet var slik i hele fengselet. Det betydde ikke noe fordi fengsel noen ganger er bedre for meg. Livet i fengsel er hardt, og jeg savner det frie livet mitt, men jeg har tak over hodet og tre måltider om dagen. Jeg er 19 år, en av de yngste her.

Barn i Norge har som mål å bli idrettsstjerne, lege, ingeniør, arkitekt eller advokat. I Tanger i Marokko vil alle gutter bli fotballspiller eller dra til Europa. Fra Tanger kan du se lysene fra Tarifa i Spania. I Europa er pengene. Mødre og bestemødre i Marokko oppmuntrer ikke barna til å gå på skole, tvert imot oppfordrer de dem til å reise til Europa for å tjene penger. Derfor er det flere kvinner enn menn i Tanger. Mennene som er igjen der er gamle eller udugelige.

Hør hisorien opplest her:

Jeg reiste fra Marokko da jeg var åtte år gammel. Flukten til Spania var ikke planlagt, det bare skjedde. Jeg skulle på fotballkamp mellom Tetouan fra Tanger og Raja fra Casablanca denne dagen. På vei dit traff jeg to andre gutter som snakket om å snike seg om bord på et cruiseskip som skulle til Spania. Jeg sa jeg ville bli med. Etter kampen klatret vi over et gjerde og inn på havneområdet der ingen så oss. De to andre guttene begynte å løpe mot skipet, men jeg gjemte meg bak en container. De to andre ble oppdaget og jagd vekk fra området. Heldigvis sladret de ikke på meg. Jeg ventet til kysten var klar.

De lastet skipet, og jeg gikk inn og gjemte meg i lasten. En ung mann som jobbet der oppdaget meg og spurte hva jeg gjorde der. Jeg sa jeg skulle til Spania til min mor og far. Han spurte om de visste om reisen min. Jeg sa nei. Jeg sa at jeg bodde med min bestemor, og at hun visste at jeg dro til Spania. Allerede som åtteåring hadde jeg lært å lyge overbevisende.

Les også

Slik jobbet vi med å få historiene: Sjeldne stemmer

Jeg liker meg godt på boenheten min her i fengselet. Vi har det rent her, vi lager mat og spiser sammen. Alle er hyggelige folk, vi ler hver dag. Vi spiller kort og sjakk. Nå følger vi med på VM i sjakk og heier på Magnus Carlsen, men han burde stilt opp på pressekonferansen den dagen han tapte.

Da skipet kom til Spania, ble jeg overlevert til politiet som tok meg til et barnevernssenter. Det var mange barn fra Marokko der, men jeg var den yngste. Vi fikk mat og et sted å bo. Vi kunne spille fotball. Mange eldre gutter dro fra senteret og inn til byen for «å tjene penger». Der var det andre marokkanere som lærte opp unge gutter til å bli lommetyver. Jeg gikk med de større guttene, og jeg begynte å røyke hasj og stjele. Røde Kors sa de ville sende meg tilbake til Marokko. Da forlot jeg senteret og reiste til Belgia. Der bodde min far, men etter en stund ville jeg ikke leve under hans kontroll, og jeg dro videre på egen hånd.

Jeg går på skole noen dager i uken her i fengselet. Jeg har matematikk, norsk, engelsk og går på matkurs. Matematikk er favorittfaget mitt. Jeg gikk på skole ett år før jeg dro fra Marokko, så to år i Spania, ett år i Belgia, ett år i Tyskland. Jeg kan snakke flere språk: arabisk, fransk, flamsk, engelsk, og nå kan jeg noe norsk. Jeg bodde på barnevernssentre i disse landene mens jeg gikk på skole. Det var best i Tyskland. Der fikk jeg penger, mat og klær.

Les også

Mor til overgrepsdømt sønn: Vi måtte vende ham ryggen

Etter at jeg stakk av fra faren min, bodde jeg i mange år på gaten i storbyene i Europa. Jeg bodde i Frankrike, Tyskland, Danmark og Sverige før jeg kom til Norge da jeg var 15 år. Jeg husker en gang i Frankrike. Jeg var ti år, og jeg sov på gaten. Det snødde, og jeg hadde ingenting å dekke meg til med. Allerede da så jeg at fengsel var bedre for meg. Noen ganger tok jeg narkotika, noen ganger skadet jeg meg selv. Jeg tenkte på å ta livet mitt. Noen ganger hadde jeg håp om et bedre liv. Nå føler jeg at jeg har mistet barndommen min på gaten i storbyene i Europa.

I Norge bodde jeg først i flyktningmottak ved Oslo, men jeg måtte leve det frie livet på gaten og dro der ifra. Jeg røykte hver dag og tok tabletter som ga meg et vanvittig mot. Jeg stjal fra turister selv om de holdt øye med meg, og selv om overvåkingskameraer filmet meg. Politiet tok meg, men slapp meg fri igjen.

En dag dro jeg til Bergen. Jeg fant et tomt hus der jeg bodde noen uker, men en dag banket politiet på døren og sa at jeg måtte forlate huset. Igjen bodde jeg på gaten. Det er vanskelig å bo på gaten i Bergen, for det er en ugjestmild by for uteliggere. Det regner mesteparten av tiden, og det er kaldt. Jeg hadde ingen som kunne gi meg mat og tak over hodet. Jeg stjal og solgte narkotika. Det var en lukrativ, men risikabel business. En dag var mine dager i frihet talte. Politiet tok meg og to kamerater på fersken, og vi endte opp i Bergen Fengsel.

Les også

– Morskjærligheten kan ta slutt

Livet i fengsel er tøft. Jeg savner det frie livet. Men jeg har tak over hodet og får tre måltider om dagen. Da jeg dro fra Tanger trodde jeg at jeg skulle få et bedre liv, men ikke alle som har reist fra Tanger har blitt rike og fått suksess. Jeg var et barn da jeg reiste, og jeg vil ikke reise tilbake. Mesteparten av livet mitt har jeg bodd i Europa, og jeg husker ikke lenger mye fra Marokko.

Det eneste jeg husker fra Marokko er moren min. Hun luktet så godt. Jeg husker stemmen hennes og det smilende ansiktet hennes. Jeg ringer til henne hver uke, og hver gang gråter hun.

Nå bor jeg på samme celle som en kamerat fra Marokko. Vi flyktet på samme tid. Han var syv år, jeg åtte. Vi var sammen en kort stund i Spania, så kom vi fra hverandre, men traff hverandre igjen her i Norge. Snart skal jeg løslates, men jeg vet ikke hva som kommer til å skje med meg. Jeg vil finne en god retning for livet mitt, men jeg har ikke pass, ikke sosialstøtte og ingen penger å leve av. Jeg har ikke noe. Vil myndighetene i Norge sende meg tilbake til Marokko, eller vil jeg få en ny sjanse til å bli rehabilitert og bo i Norge? Jeg er veldig redd for fremtiden min.

Mannen på 19 år ble løslatt tidligere i år. Historien handler om oppholdet hans i Bergen fengsel og hvordan han havnet der. Han er papirløs, har ikke jobb eller bolig. Nå bor han med venner og ønsker seg en vanlig jobb hvor han ikke må stjele eller selge narkotika.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg