Den tyngste jobben

Jeg har ikke gjort «noe», verken jobbet eller studert, på ti år. Og tro meg – det har ikke vært avslappende.

FULLTIDSJOBB: Det må være utrolig deilig å slippe å slite så mye at det er en fulltidsjobb å eksistere, skriver Christine Svendsen. SCANPIX/Privat

Christine Svendsen
Bergen

Jeg er en jente på 27 år. Fortsettelsen burde vel være noe sånt som: Jeg jobber som hjelpepleier på et sykehjem. Jeg har to herlige barn, en gutt på fem og en jente på tre. Jeg er gift med en mann som jeg har vært sammen med siden jeg var 21. Det er travelt, men veldig givende å være familiemor. Livet er ikke perfekt, men vi trives i vår tomannsbolig og gleder oss over mye kos og latter.

Men sånn er det ikke. Sannheten er at jeg aldri har hatt en jobb. Jeg har ingen utdanning. Jeg har heller ikke fullført videregående. Jeg har aldri hatt en ordentlig kjæreste, og barn har jeg bare ansvar for når jeg jobber frivillig i søndagsskolen. Jeg har vært ufør hele mitt voksne liv.

Noen syns det høres herlig ut å «slippe» å jobbe. Kunne sove lenge, se på TV hele dagen, legge seg sent, gjøre som man vil. Men de samme sier ofte i slutten av sin 4-ukers sommerferie at de ser frem til å begynne å jobbe igjen. Få døgnrytmen tilbake og noe å gjøre så ikke dagene blir så lange, få litt mening i hverdagen. Jeg har ikke gjort «noe», verken jobbet eller studert, på 10 år. Og tro meg – det har ikke vært avslappende.

Jeg har den siste halvdelen av livet mitt vært i psykiatrien. Det å komme gjennom en hel dag, har til tider vært en 200 prosent stilling i seg selv. Noen dager kommer jeg meg ikke ut fordi jeg er så redd. Noen ganger er jeg så langt nede at det å stå opp føles like fristende (og lett) som å løpe bakkeløp opp Mount Everest. Av og til har jeg så mye rot i hodet, at jeg ikke klarer å fungere. Jeg kan ikke slå av tankene som surrer rundt.

Les også

Håpet om å bli frisk

De dagene jeg kommer meg ut, hender det ofte jeg ikke klarer å fullføre det jeg tenker å gjøre. Selv om jeg fysisk har kommet meg inn i for eksempel en butikk, hender det jeg må gå ut igjen. Dette fordi jeg blir redd når jeg ser det henger kniver på veggen. Eller at det er så utrolig mange lyder fra alle kanter at det føles som jeg skal miste kontroll, og at hodet skal sprekke av overbelastning. Dette høres kanskje rart ut, men for meg er det reelle utfordringer

Jeg kjeder meg aldri. Vel jo, jeg kan kjede meg om jeg ser en sykt kjedelig film på kino. Men jeg kjeder meg ikke når jeg er hjemme hos meg selv, alene. Fordi hjemme i stolen min er mitt trygge sted, det stedet jeg lengter til når jeg er veldig redd eller utilpass. Ikke fordi jeg heller vil se på TV enn å gjøre noe «fornuftig», men fordi som en telefon som går tom for strøm, må jeg lades. Og den eneste stikkontakten som passer, er stolen min.

Selv om min «jobb» de siste årene har bestått i å prøve å komme meg opp om morgenen, sitte i stolen min store deler av dagen, kanskje handle eller gå en tur, så har ikke det vært latskap eller nytteløst. Jeg har gradvis utviklet meg. Jeg har mislykkes i skolegang sikkert rundt ti ganger, selv da jeg hadde to timer i uken.

I dag har jeg utviklet meg og blitt så mye «bedre» (jeg liker ikke ordene syk og frisk), at jeg nå klarer fem dager i uken med fast program. Dette i tillegg til vanlige aktiviteter som kino, besøk og fjellturer. Jeg jobber mot å flytte ut av psykiatriboligen jeg bor i, planlegger videre studier og ønsker selvstendighet. Det går kanskje sakte, men om vi går for fort, går vi to steg frem og tre tilbake.

Les også

Det er bare så vanskelig å leve

Jeg trenger noen dager til å bare sitte i stolen min. Jeg trenger å stenge alle ute og fokusere på The Simpsons av og til. Fordi å leve i verden krever utrolig mye. Og jeg VIL leve i denne krevende verden, men da ønsker jeg å kalle den utfordrende, opplevelsesrik, spennende og givende. Men for å komme dit, må jeg ta det i mitt eget tempo.

Noen har den innstillingen at de som får penger fra Nav er late, og bruker andres skattepenger på røyk og tull. Jeg har som sagt aldri jobbet, men mottatt penger fra Nav i mange år. Nå bruker hvert enkelt individ pengene sine forskjellig, men ikke en krone av mine penger går til røyk. Eller snus. Eller alkohol. Og når jeg en dag tjener mine egne penger, vil jeg med glede gi min del av bidraget som går til andre som er i min situasjon.

Jeg vet så godt at det i mange tilfeller er nødvendig å få lønn, selv om jobben din akkurat da bare er å holde ut. Det er ikke latskap å jobbe med seg selv. Tvert imot. Det er modig. Det er hardt, usynlig arbeid.

Noen synes det høres herlig ut å «slippe» å jobbe. Jeg er enig. Det må være utrolig deilig å slippe å slite så mye at det er en fulltidsjobb å eksistere.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg