Hva skal vi gjøre med arvegodset vårt?

Det pågår i disse dager en viktig debatt om hvordan vi skal forvalte det kulturelle arvegodset. Vi er i villrede hva vi skal gjøre med juletradisjoner og julefortellinger, og vi famler oss frem i ulike forsøk på å avskaffe dem, omplassere dem eller redefinere dem. Det er tankevekkende at den kristne tradisjonen utfordrer så sterkt i et sekulært samfunn som vårt.

Publisert: Publisert:

TRADISJON: Barns dramatisering av juleevangeliet er også en del av vår kulturelle arv. Bildet er fra Austrheim kyrkje. Foto: Ørjan Deisz (arkiv)

Debattinnlegg

Åse Høyvoll Kallestad
Førstelektor i norsk, Avdeling for lærerutdanning, Høgskulen på Vestlandet

«Hva er egentlig vår kulturs verdigrunnlag», spurte en student da vi i litteraturforelesningen på lærerutdanningen drøftet skolens overordnede målsetting. Vi snakket om læreplanens formaning til lærerne om at de skal være verdiformidlere og bidra i elevens danningsprosjekt, og vi begynte å fabulere over hva våre verdier er tuftet på – hva som avgjør hvordan vi oppfatter noe som godt og sant eller galt og falskt. Noen av studentene foreslo norsk lov, andre pekte på menneskerettighetene. Men i erkjennelsen av at vi sjelden beveger oss mot brudd på disse yttergrensene i skolehverdagen, oppsto en tydelig forvirring i studentgruppen. I frustrasjon over mangel på svar, og etter en kjapp og nølende tur innom De ti bud, utbrøt en av studentene: «Når ble det sånn?»

Mange kan nok kjenne seg igjen i lærerstudentenes opplevelse av å være svar skyldig når vi reiser spørsmål om hvor eller hva vi henter våre verdier fra. I hverdagen pleier de fleste av oss å begrunne sine valg ut fra personlig etisk standard, og vi anerkjenner uten noe krav om begrunnelse at det som er greit for meg ikke nødvendigvis er greit for deg. I et mangfoldig og sekulært samfunn som vårt forventer vi ikke at folk flest skal forankre sine verdier i religion, ideologi eller politisk overbevisning.

Les også

Statsrådens julehilsen om norske verdier provoserer

Men i festtaler, krisesituasjoner – og i læreplaner – dukker den vestlige kulturens kristne og humanistiske verdigrunnlag opp. Når det røyner på eller skal feires, viser både myndigheter og lekfolk til at vårt samfunn er forankret i en europeisk tradisjon med lange og dype røtter og knytter med stolthet demokratiske ideer som likestilling og likeverd til den samme tenkningen.

Likedan heter det i generell del av læreplan for grunnskolen at skolens verdier, formulert ved at «[…] oppfostringen skal bygge på det syn at mennesker er likeverdige og at menneskeverdet er ukrenkelig», er hentet fra en kristen og humanistisk tradisjon. Der står det uttrykkelig at det er på bakgrunn av nettopp denne tenkningen at barna skal læres opp til fellesskap med hverandre. Denne delen av læreplanen er i disse dager under revisjon, og det blir spennende å se om skolens verdigrunnlag er like eksplisitt formulert i den nye versjonen.

Men til hverdags spørs det altså om barna og ungdommene – og for den del lærerne – kjenner til og er bevisste på at norsk skole henter sine verdier fra en kristen og humanistisk tradisjon. Når de norske barna møter sine nye venner fra andre deler av verden, som naturlig begrunner valg og skikker ut fra sin religion og kultur, er det mye som tyder på at våre barn ikke har så mye å møte denne bevisstheten med. De kjenner i liten grad til at den vestlige kulturen er bygd både på tro og tenkning som forteller at alle er like mye verd, at en skal tilgi snarere enn å gjengjelde – og at det er denne tenkningen som ligger til grunn for både skolereglement, regler for atferd i klasserommet og handlingsplaner mot mobbing.

Tilbake i klasserommet på lærerutdanningen snakker vi videre om hvilke muligheter lærerne har til å være verdiformidlere, og ser på hvordan litteraturfaget har lang tradisjon for å drøfte eksistensielle og etiske spørsmål. De skjønnlitterære tekstene har en særegen mulighet til å formidle grunnleggende og allmenngyldige problemstillinger uten å være moraliserende.

Med kunstens estetiske grep makter den gode skjønnlitterære forfatteren å vise at det gale er galt – samtidig som hun overlater til leseren å finne ut hva som er rett. Som lesere blir vi på den måten satt i en forhandlingsposisjon der vi opplever at brudd med verdiene våre nettopp gjør oss klar over at vi har dem. Når vi møter de fiktive personenes levde liv, blir vi automatisk utfordret til å ta stilling til hva vi tar avstand fra og hva vi aksepterer. I samtale om tekstene vil de fleste av oss oppdage at vi har noen felles verdier som vi kanskje ikke vet hvor kommer fra.

Les også

«At skoler spør foreldre om det er greit at barna får gå rundt juletreet og synge julesanger, må være et arbeidsuhell»

Forskning jeg og andre har gjort på nyere norsk skjønnlitteratur (og film) viser hvordan den kristne tradisjonen fremdeles preger tekstene som blir skrevet. Forfattere benytter seg av tradisjonens overleverte språk når allmenne følelser som skyld, skam eller ensomhet skal beskrives. Salmer, kirkelig liturgi og bibelske tekster har ord og uttrykk som vi i en sekulær virkelighetsforståelse i stor grad mangler, og slik knytter de skjønnlitterære tekstene oss til en religiøs tradisjon som for få tiår siden var en selvsagt referanseramme for kulturen vår. I dag er ikke disse referansene så allmenne lenger, og som lesere er vi avhengige av å forstå hva de betyr for å få tilgang til tekstenes mening. Gir vi de unge som vokser opp i dag tilgang til sin egen samtids tekster?

I disse dager er det mange og interessante diskusjoner om hvorvidt skoleelevene skal gå til kirke ved juletider og hva et slikt kirkebesøk eventuelt bør inneholde. Dette er en viktig debatt om hvordan vi skal håndtere vår felles kulturarv i et samfunn som i mindre grad enn tidligere forholder seg religiøst til denne overleveringen. Det kan synes som om vi tar hensyn til våre nye landsmenn når vi anstrenger oss for å navigere rett i dette landskapet, men jeg tror snarere at vi kjemper en kamp med oss selv for å finne en rett forvaltning av vårt eget arvegods.

Uavhengig av om skoleavslutningene før jul skal være i kirken eller på skolen, om eventuelle kirkebesøk skal romme kirkelig liturgi eller ei, hvorvidt en forholder seg religiøst til julen eller ikke, er historien om julen en av grunnfortellingene i kulturen vår. Som religiøs tekst handler den om at Gud ble menneske for å frelse verden. Men historien rommer samtidig en fortelling om oppofrende kjærlighet, om troskap og utholdenhet, om at det enkle og hverdagslige kan romme noe stort og vakkert. Disse motivene har preget mange skjønnlitterære verk opp gjennom tidene, og den bibelske fortellingen har vært med på å forme det som siden ble verdiene i den kristne og humanistiske tradisjonen.

Det er verdt å tenke seg om før en fjerner de store fortellingene i en kultur. Vi trenger dem for å forklare hva som er viktig for oss, slik at vi trygt og åpent kan møte de andre og det andre med det som er vårt.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg