Barn skal kunne være barn

Jeg har sett unger som gråter etter å ha kommet på andreplass fordi de har «skuffet» sine foreldre.

SOSIALT: 99,9 prosent av alle barn kommer aldri til å delta i OL. Men barneidrett har en veldig viktig sosial funksjon, skriver Arild Mjøs Andersen. Eirik Brekke

Arild Mjøs Andersen
President, Norges Triatlonforbund

Professorer og gamle landslagspillere i fotball mener at man må profesjonalisere barneidretten. Bestemmelsene om barneidrett får skylden for alt som er galt i norsk idrett. De begrenser oss i jakten på medaljer i OL og utvikling av gode fotballspillere.

La det være helt klart: Det er stor enighet i norsk idrett om bevaring av disse prinsippene, og begrensningene de legger er heller ikke store.

Bestemmelsene regulerer idrett for barn til om med det året de fyller 12 år. De kan leses i sin helhet her: https://www.idrettsforbundet.no/tema/barneidrett/

De sier at barn har rett til å drive idrett på sine egne premisser, og at det skal skje i trygge og sosiale omgivelser. Begrensningene ligger stort sett i at barn ikke kan konkurrere regionalt, nasjonalt eller internasjonalt før en viss alder, og at man ikke kan ha individuell premiering og rangerte resultatlister før året man fyller 11 år. Merk: Bestemmelsene legger ingen begrensinger på hvor mye barn kan trene. Alle er enige om at motiverte barn kan få trene mye, om de ønsker det.

Les også

Ti bod for ein betre barneidrett

Barneidrett handler langt fra bare om å skape toppidrettsutøvere. 99,9 prosent av alle barn kommer aldri til å delta i OL. Barneidrett har en veldig viktig sosial funksjon. Barn lærer å forholde seg til lagkompiser og regler, de får bedre fysikk, lærer seg nyttige ferdigheter som å svømme, med mer. En for tidlig spissing eller profesjonalisering kan gå på bekostning av dette.

Det er også et svært viktig idrettspolitisk mål at alle skal kunne være med. Det handler både om nivå på ferdigheter, men også at idrett ikke skal ekskludere dem som har dårlig økonomi.

Konkurranser eller kamper er bare et element i det å drive med idrett. Utvikling av ferdigheter og fellesskap skjer stort sett på trening. Noen barn elsker å konkurrere, andre blir nervøse, mens andre igjen ikke liker å bli sliten. Konkurranser kan være motiverende, men også føre til at barn slutter med idrett. Hvis idrett skal skje på barnas premisser, må vi ta hensyn til alle.

Foreldre er viktige som støttespillere - som heiagjeng, trenere, lagledere, arrangører og sjåfører. Noen barn må imidlertid beskyttes mot overambisiøse voksne. Vi har vel alle sett sinte foreldre på sidelinjen, som kjefter på dommere og egne barn. Jeg har sett unger som gråter etter å ha kommet på andreplass fordi de har «skuffet» sine foreldre.

Det finnes også mange voksne som ønsker å kjøre 15 timer på en helg fordi deres håpefulle 10-åring «må få prøve seg mot de beste i landet». Hvor mange 10-åringer synes det er gøy da?

Thomas Alsgaard skriver i sin bok at han hater å bli kalt et talent. Han er tydelig på at han utviklet en spesielt god teknikk fordi han alltid gikk på ski som barn, ikke fordi han hadde et medfødt talent. Stort sett så kan man si at det nærmest er umulig å si hvem i 13-14-årsklassen som ender i verdenstoppen i en idrett. Barn og unge utvikles svært forskjellig, både fysisk og mentalt.

Henrik Christiansen og Alexander Dale Oen var ingen barnestjerner eller «talenter». Den doble olympiske mester i triatlon, Alistair Brownlee, ville ikke blitt satset på om det ble brukt vanlige selekteringskriterier. Det var hundre 14-åringer i England som var bedre enn ham i løping. Men da han i et triatlon-løp kastet opp tre ganger uten å sakke farten, forsto treneren at her var det snakk om en utøver med et sjeldent treningstalent og vinnervilje. Vår egen Kristian Blummenfelt var ikke unik som junior. Han vant riktignok bronse i junior-EM, men er nå som 22-åring kanskje den beste i verden blant sine jevnaldrende. Holdninger og hardt arbeid slår «talent».

Så hva bør vi gjøre? Hovedproblemet for kunstløpere og hockeyspillere er selvsagt ikke manglende internasjonal matching for 12-åringene deres. Det er jo en total underdekning på ishaller som er den store begrensningen. Vikingskipet blir brukt mer til hundeutstillinger enn skøyteløp. Da er det ikke lett å skape begeistring verken hos 10-åringer, foreldre, trenere eller de som drømmer om å bli olympisk mester.

Hovedfokuset i barneidrett må ligge på utvikling, mestring og moro, ikke på resultater. Det forutsetter at man har kompetente trenere som ser alle og legger til rette for alle. I noen tilfeller må man dele unger inn etter nivå, i andre tilfeller bør kompisgjengen være mest mulig sammen.

Målet må være at alle holder på med idrett lengst mulig, og finner en idrett de trives med. Da er også sjansene større for at vi skal få frem enerne også.

Send oss dine meninger til debatt@bt.no og følg oss på Facebook!

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg