Hvem lytter til barna?

Når det offentlige overtar omsorgen for barn, må det avgjøres av en domstol - ikke en nemnd.

BARNEDOMSTOL: Tiden er overmoden for en mer helhetlig behandling og færre slitsomme prosesser for barna som er berørt, skriver Geir Kjell Andersland. Scanpix

Debattinnlegg

Geir Kjell Andersland
Fylkesnemndsleder og medlem av Særdomstolsutvalget

I dag overleverer Særdomsutvalget sin innstilling til barneministeren og justisministeren. Den handler om hvordan vi kan bedre den rettslige behandlingen av barnevernsaker og foreldretvister, eller barnesaker som vi kaller dem.

Vi vil at barnesakene skal behandles og avgjøres av et utvalg tingretter med spesialkompetanse på felter. Tingretter som er store nok til å ha et sterkt barnerettslig fagmiljø. Det vil si domstoler med minst ti dommere, hvorav fem skal ha nøvendig barnefaglig kunnskap. Av dagens 64 tingretter vil i så fall et sted mellom 20 og 30 behandle alle barnesaker.

Foreldretvister behandles i dag i tingretten. Det er saker der foreldre er i så dyp konflikt at de ikke klarer å bli enige om hvor felles barn skal bo, eller hvor mye samvær barn skal ha med den forelder de ikke bor fast med.

Men tvangssaker, som plassering av barn i fosterhjem eller adopsjon mot foreldrenes vilje, behandles i dag av fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker. De behandles som oftest på samme måte som vanlige rettssaker, men fylkesnemndene har ikke status som domstol. De er forvaltningsorgan.

Les også

Får barnevernsbarn rett helsehjelp?

Grunnloven bestemmer at straff må ilegges av domstolene. Vedtak om tvungen adopsjon eller at det offentlige overtar omsorgen for barn uten foreldrenes samtykke, vil ofte oppfattes som like alvorlig som en straffedom. Slike tvangssaker må derfor behandles og avgjøres av en domstol, og ikke som i dag av et forvaltningsorgan.

Disse sakene griper så sterkt inn i folks liv. Derfor er det avgjørende at organet som fatter avgjørelsene har bred tillit i samfunnet. En rekke undersøkelser viser at domstolene scorer svært høyt på omdømme og tillit.

Fylkesnemndene, som behandler tvangssaker i dag, anses å oppfylle de nødvendige kravene til rettssikkerhet og grundighet. Men det er et tankekors at folk flest har mindre tillit til fylkesnemndene enn det advokater og saksbehandlere har. De mest kritiske hevder at fylkesnemndene er en forlenget arm av barneverntjenesten.

Les også

Dataspill var redningen min

Uansett en det en utfordring at fylkesnemndene er en del av forvaltningen, i samme sektor som barnevernet, og ikke tilhører det uavhengige domstolsystemet.

Til tross for domstolenes generelle tillit, har det i de senere år vært reist sterk kritikk mot dommernes behandling av foreldretvister. Det har vært hevdet at mange dommere ikke tar vold mot barn alvorlig nok, at de generelt har for liten barnefaglig kompetanse, og at det er for stor og tilfeldig variasjon mellom de ulike dommeres kompetanse på feltet.

I Barneombudets rapport (2012) «Barnas stemme stilner i stormen. En bedre prosess for barn som opplever samlivsbrudd», etterlyses dommere med mer spesialisert kompetanse, som også setter dem i stand til relevante og utfordrende spørsmål til de sakkyndiges utredninger, og som har en særlig interesse for saksfeltet.

Les også

Barnevernet er ikke et monster

I Norge er det tradisjon for domstoler som først og fremst består av generalister. Selv om det er noe uenighet blant utvalgets medlemmer om hvor viktig det er, er alle enige om at behandling av saker om barn krever særskilt kunnskap utover den generelle dommerkompetansen. Årsaken er at avgjørelsene kan bli svært viktige for barnets fremtid, og fordi det ofte må gjøres vurderinger som skyver den rent juridiske metoden i bakgrunnen.

Utvalget foreslår derfor obligatorisk og lovfestet opplæring for alle dommere som skal behandle barnesaker. Opplæringen bør bestå av et grunnprogram med jevnlige oppdateringer. Den må blant annet gi kunnskap om hvordan foreldres omsorgskompetanse vurderes, om barns utvikling, behov og fungering, foreldrekonflikters effekt på barnet, skadevirkninger av å være vitne til eller utsettes for vold, seksuelle overgrep og rusatferd, tilknytningsproblematikk og ulike typer psykiske lidelser.

Les også

Når unge blir uvanlig tause

Vi har også tatt tak i de såkalte dobbeltsporsakene der barn er involvert både i en foreldretvist i tingretten og i en barnevernsak i fylkesnemnda, og hvor prosessene kan gå fra det ene organ til det andre og tilbake igjen. Vi mener tiden er overmoden for et felles avgjørelsesorgan som kan sikre en mer helhetlig behandling og færre slitsomme prosesser. Da vil det i mange tilfeller være nok med én prosess fremfor tre. Ett avgjørelsesorgan vil også samle kompetansen til beste for barna som blir berørt.

Det beste alternativet til forslaget om regionale tingretter med barnefaglig spisskompetanse vil være å opprette egne barne -og familiedomstoler. Et samlet utvalg har kommet til at spesialiserte tingretter bedre enn særdomstolsmodellen sikrer en videreføring av kompetansen som finnes i systemet. Samtidig får de spesialiserte dommerne muligheten til å behandle andre saker og tilhøre et bredere fagmiljø. Det vil gi best mulig dommerkompetanse.

Behovet for reformer på dette feltet er stort. Forhåpentligvis vil regjeringen nå raskt følge opp.