Jeg var 14 år første gang jeg ble slått av politiet

Det som var fellestrekket ved oss som fikk juling, var at vi var uten troverdighet. Vi ruset oss, vi stjal og vi løy.

Publisert: Publisert:

TODELT: De fleste ansatte ved Bergen politikammer var skikkelige folk, også på 70-tallet. Men det fantes en gjeng med bøller, skriver Terje Nilsen i dette innlegget. Foto: Privat

Debattinnlegg

Terje Nilsen
Solheimsviken, Bergen

Jeg har, med stigende forundring, lest den nye boken om politivoldssaken som herjet Bergen på 70- og 80-tallet. Forfatterne går til kraftfulle angrep på voldsforskerne Nordhus/Vogt og deres støttespillere.

Dessverre går forfatterne i den samme fellen som de beskylder voldsforskerne for. De fremstår som åpenbart forutinntatt og lar alle funn og resonnementer bekrefte deres utgangspunkt. Det hjelper ikke at det er 1149 fotnoter, boken fremstår som et ensidig partsinnlegg.

Forfatterne argumenter for at det er metodesvakheter i voldsforskerne arbeid. Men selv om det er korrekt, så betyr ikke det at konklusjonen er feil. Jeg er heller ikke en nøytral observatør som vurderer dette lidenskapsløst fra utsiden. Jeg mener at forskernes konklusjoner i det alt vesentlige er korrekte. Mitt standpunkt skyldes ikke forskning, men egne erfaringer med problemkomplekset.

Jeg ble pågrepet og innbrakt av politiet i Bergen ved flere anledninger i tidsrommet mars 1973 til mai 1975. I mars 1973 var jeg 14 år og noen måneder. Jeg var en alkoholmisbrukende ungdomskriminell som gjorde mye galt i et høyt tempo. I 1973 var den kriminelle lavalder 14 år, og barnevernsvakten var dessverre ikke var oppfunnet ennå.

UNGDOMSKRIMINELL: Innsenderen var anholdt for mange lovbrudd da dette bildet av ham ble tatt i 1975. Foto: Privat

Polititjenestemenn i Bergen brukte unødvendig maktbruk ved flere anledninger. Og mønsteret var gjenkjennbart. De gangene jeg fikk bank, hadde jeg vært «verbalt aggressiv». Det betyr at jeg meddelte, gjerne med høy og skingrende røst, at jeg skulle «knuse trynene deres».

Jeg erfarte at enkelte politiansatte prøvde å fremprovosere slike verbale reaksjoner.

Jeg vil beskrive tre ulike typer maktmisbruk jeg ble utsatt for.

Under et avhør fikk jeg uten forvarsel en kraftig «lusing» i ansiktet mens tjenestemannen skrek: «Ikke flir til meg, din jævla drittunge.» Jeg skjønte ikke hva jeg hadde gjort galt, antakelig hadde jeg hatt inadekvat mimikk ut fra hans forventninger. Lusingen bidro ikke til å bedre kommunikasjonen.

Ved en annen anledning ble jeg stoppet av en politipatrulje fordi jeg kjørte en bil uten registreringsskilter. På kammeret måtte jeg sitte på en stol mens fire politifolk sto rundt meg og fortalte hvor dum jeg var. Jeg var edru, og oppfattet raskt at de ønsket en verbal respons. Det fikk de ikke.

Etter om lag ti minutter med sjikane kom finalen: «Ikke snakk til meg, din ekle drittunge» freste en av tjenestemennene, «jeg orker ikke høre på den jævla lespingen din». «Det er greit», sa jeg, «men da må du slutte å stille spørsmål». Da ble jeg sendt hjem.

Les også

Vogt-barna: – Spekulativt og uredelig om politivoldsforskningen

Da disse to hendelsene inntraff, opplevde jeg ikke det som overgrep. Dette var noe som kunne skje hvis vi var uheldige. En lusing og utskjelling var innenfor i min enkle verden. Det samme kunne skje på skolen når vi ble tatt i røyking eller kastet snøball på en lærer.

Heldigvis har det i løpet av de siste 45 årene skjedd en betydelig utvikling på mange områder. Også hos politiet. Strenge opptakskriterier og god opplæring gjør at kvaliteten på politikorpset er noe ganske annet i dag. Jeg påpeker denne selvfølgeligheten for å sette historien i riktig kontekst.

Den opplevelsen som gjorde størst inntrykk på meg, hendte en januardag i 1975. Jeg var 16 år og to måneder og ble pågrepet etter å ha begått hærverk i Bergen sentrum.

Jeg var full og oppførte meg svært uklokt og skjelte ut politifolkene som plukket meg opp. På kammeret klarte den eldre ansvarlige på kriminalvakten å roe ned situasjonen og vi var enige om at jeg måtte overnatte i fyllearresten.

Da jeg hadde kommet inn i heisen, kom det fem politimenn etter meg, og før jeg skjønte hva som skjedde, fikk jeg et slag i mellomgulvet. Deretter fulgte flere slag. Jeg tok igjen og sparket, slo, bet og spyttet. Tumultene pågikk hele veien ned til arresten, og da vi rullet ut på gulvet i kjelleren kastet arrestforvareren seg inn i leken. Etter mye baksing ble jeg anbrakt i tvangstrøye i isolatet, og der ble jeg noen timer, før jeg ble flyttet over i en ordinær glattcelle.

Les også

Politivoldsforfatterne svarer Vogt-barna: – Forskerne var ikke til å stole på

Dagen etter, da jeg ble fraktet opp på krimmen for å avgi forklaring, spurte betjenten om jeg hadde vært i slåsskamp siden min leppe var sprukket og blåveisen var markant. Jeg forklarte at det var resultatet av heisturen kvelden før. Da smilte han overbærende og sa at hvis jeg hadde fått juling i heisen, var det fordi jeg fortjente det. Han var ikke veldig overrasket.

Å få juling av politiet oppfattet mine kamerater og jeg som en reell risiko når vi ble innbrakt, særlig når vi var ruset, for da klarte ikke munnen å holde tritt med forstanden. Og i vår primitive pragmatisme mente vi at det var best å holde kjeft. Vi antok at hvis vi laget bråk, ville det bli enda verre neste gang vi ble arrestert.

Det som var fellestrekket ved oss som fikk juling, var at vi var uten troverdighet. Vi ruset oss, vi stjal og vi løy. Hver gang vi ble beskyldt for en ugjerning, nektet vi. Vi ble ofte mistenkt for ting vi ikke hadde gjort og vi nektet, stort sett uansett. Og siden vi var uten troverdighet, ble vi et lett bytte.

Denne holdningen kom til uttrykk på pressekonferansen 12. november. Bjarne Kvam presiserte at han ikke hadde snakket med folk som har fått bank. Han forholdt seg til politiets vurderinger.

Mine erfaringer har ikke vært en del av voldsforskernes datagrunnlag. Jeg fikk skikk på livet mitt, blant annet med hjelp av en tjenestemann ved Bergen politikammer.

Og her er et annet viktig poeng: De fleste ansatte ved Bergen politikammer var skikkelige folk, også på 70-tallet. Men det fantes en gjeng med bøller som banket opp en spesiell gruppe arrestanter.

Les også

Politivoldsforfatterne: – Vi har notater som viser at vi har snakket med alle legene og tannlegene

Og bøllegjengen ble ikke stoppet av sine kollegaer. De ble beskyttet. Hvordan det kunne skje er, etter mitt syn, det mest interessante med hele denne saken, og dette burde vært tema for en undersøkelse. Min hypotese er at det skyldes en uheldig kombinasjon av svak ledelse, sterke subkulturer i et relativt lukket miljø, represaliekultur og en misforstått lojalitetsfølelse.

Jeg valgte å holde kjeft da det ble nye runder på 80-tallet. Men når denne nedlatende holdningen til en underprivilegert gruppe dukker opp igjen i 2019, synes jeg at det er vanskelig å være stille.

Det var en spesielt svak gruppe som bøllegjengen herjet med uten risiko. Vi husker dem som fikk oppreisning etter bumerang-sakene. De tilhørte ikke fiffen. Jeg deler Frode Bjerkestrands konklusjon i BT 13. november: Det mest tragiske med denne saken, er at det foregikk systematisk politivold i Bergen på 70-tallet, og at de som utførte denne volden aldri ble tiltalt eller straffet.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg