Kjære pasient, det er travelt på vakt i kveld

Jeg tenker på deg som ikke fikk fullverdig stell før natten, og du som bare trengte å snakke.

Publisert Publisert

TIDSKLEMMEN: Jeg er på etterskudd, og har medisiner til minst ti pasienter, skriver sykepleier Marte Nerby Aunmo. Foto: Privat

Debattinnlegg

  • Marte Nerby Aunmo
    Sykepleier
  1. Leserne mener

Du vinker meg til side i korridoren. Jeg forteller at jeg har flere gjøremål, og at jeg vil komme tilbake til deg så fort jeg har tid. Du godtar det og venter tålmodig.

Jeg springer rundt i korridoren. Du ser det og prøver på ny å få kontakt med meg. Du får det samme svaret, og du venter – fremdeles – tålmodig. Det er flere pasienter som trenger meg – samtidig. Pasienter som trenger meg mer enn deg. Som er sykere enn deg. Det vet ikke du. Men jeg må prioritere.

Jeg har også gjøremål jeg ikke kommer i gang med. Jeg er på etterskudd og må skynde meg. Jeg har medisiner til minst ti pasienter: antibiotika intravenøst, tabletter, øyendråper, inhalasjoner, A og B-preparater, plaster og injeksjoner.

Den ene pasienten min – Herr Trønnes – har nasogastrisk sonde, så tablettene hans må knuses. Jeg leser av hver og én medisinkurve. Men hva står det her? Håndskriften til den nye legen er ny for meg.

Jeg er alene fordi alle andre er opptatt.

Les også

Ikke for å skryte, men jeg jobber på sykehjem

Klokken er 20:17. Fru Pedersen har 590 ml i blæren og får ikke tømt seg. Hun trenger et kateter. Hvis ikke, overstrekkes blæremuskulaturen. Herr Nordmann dro ut kateteret sitt. Han blør. Han trenger også hjelp.

En kollega kommer bort til meg og forteller at Fru Gundersen har brystsmerter, samtidig som en intensivsykepleier ringer og forteller at Fru Salamonsen går i ventrikkeltakykardi. Det er også min tur å gå på visitt med legen. Nå koker det her. Og jeg er alene fordi alle andre er opptatt.

Du som sitter i korridoren; Herr Paulsen. Jeg vet at du allerede har spurt etter meg fem ganger. Du er fremdeles tålmodig og håper at jeg snart skal komme til deg. Du vil jo bare snakke litt. Ha litt menneskelig kontakt. Det må kjennes utrygt å være på sykehus for å bli frisk, men ikke føle seg sett.

Jeg drar hjem fra vakt. Sliten. Det ble en halv time overtid i dag også. Jeg er hjemme klokken 23:30. Jeg må «kaste i meg» noe mat før jeg legger meg.

Vekkerklokken ringer klokken 06:00, og jeg er på jobb klokken 07:00. Presis. Jeg sov ikke hele natten. Jeg lå våken og tenkte på deg som ikke fikk et fullverdig stell før natten. Jeg tenkte på deg som bare trengte å snakke. Og jeg tenkte på deg som ikke fikk varmeputen du ba om klokken 21:00.

Håper jeg ikke gjør noe feil med medisinene.

Men jeg er her. Jeg er her på en ny dagvakt. Klar som «et egg». Klar til å repetere de samme oppgavene. Bare med underskudd på søvn. Håper jeg ikke gjør noe feil med medisinene. Nervøsiteten pirrer i kroppen. Jeg får i meg litt kaffe. Det gjør nok susen.

Kjære pasient, jeg skulle ønske jeg så deg. Eller vent nå litt ... jeg gjør jo det. Jeg har bare ikke tid til deg. Og det beklager jeg.

Innlegget ble først publisert på sykepleien.no

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg