Det dummeste jeg har gjort

Jeg var 18 år og hatet kroppen min. Ut fra konsultasjonen kom jeg med booket dato for operasjon.

Publisert: Publisert:

TABBE: Så der satt jeg. 22 år, brukt over 50.000 kroner på noe som aldri ga meg noe mer enn smerte, skriver Ingeborg Berg Egeland. Foto: Privat

Debattinnlegg

Ingeborg Bern Egeland
Bergen

Det å angre på noe man ikke kan forandre, er lite produktivt. Man bør heller prøve å snu følelsen av anger til en lærdom, tenke at «det var dumt, jeg gjør aldri det igjen.»

Jeg har lenge overveid om dette er noe jeg burde dele. Jeg er flau, og anser det som det dummeste jeg har brukt penger på i mitt liv. Men når jeg setter det i perspektiv, og ser hvor ødelagt kroppssynet til unge kvinner har blitt på grunn av «influensere» og deres operasjoner, så har jeg kommet frem til at min historie kanskje kan hjelpe noen.

Spol tilbake til tidlig 2009. Jeg var 18 år og hatet kroppen min. Jeg var, i mine øyne, for tjukk (tjukk var jeg virkelig ikke), hadde for små pupper, ikke fin nok, ja, egentlig generelt ekstremt usikker på meg selv. Jeg fikk den geniale ideen om at kanskje livet ville bli bedre med større pupper.

Jeg booket meg, egentlig bare litt for gøy, en konsultasjon hos en klinikk. Ut fra konsultasjonen kom jeg med fastsatt dato for operasjon, og en beskjed om at jeg måtte ringe banken så fort som mulig, for å være sikker på at vi rakk å ha finansieringen i orden i tide. Et forbrukslån på rundt 35.000 kroner ble innvilget på null komma niks.

Det skremmer meg. At en så ung jente blir presset til å godta en foreslått operasjonsdato slik på sparket, for ja, jeg følte meg faktisk presset og turde ikke si noe annet enn ja. Her hadde de jo tross alt brukt tid på meg og konsultasjonen! Det burde vært mye høyere terskel før noen får ta et kirurgisk inngrep.

Det som er enda mer skremmende er at jeg, som videregåendeelev med en liten deltidsjobb på siden, fikk innvilget et forbrukslån på flekken. Råd fra familie ble selvfølgelig avfeid, jeg var myndig og gjorde som jeg selv ville!

Operasjonen ble gjennomført, som var noe av det vondeste jeg har vært gjennom i mitt liv, og puppene ble større.

Ble jeg mer fornøyd med meg selv?

Ble jeg lykkeligere? Nei. Tvert imot.

Jeg følte meg bare enda tjukkere, fikk masse strekkmerker, og syntes ikke det ble noe fint.

Vi hopper frem til sommeren 2012. Forbrukslånet var omsider nedbetalt, og jeg gikk ned 10 kg etter å ha gått fra stillesittende, pizzaspisende student til å trene 5–6 ganger i uken. Når fettet forsvant, merket jeg hvor harde puppene hadde blitt. Jeg ble bekymret.

Jeg bestilte en sjekk på samme klinikk som jeg hadde operert meg, og der ble jeg møtt av kirurgen med en frekk og hovmodig tone og «Oi, her har du fått en heftig kapseldannelse!»

Jeg ble helt knust.

Dette hadde de jo nevnt kunne skje før jeg opererte, men jeg tenkte oddsen var så lav at det ikke kom til å skje med meg. Jeg fikk helt fnatt og ville ha plastikken ut av kroppen fortest mulig.

«Vi er fullbooket til november», var beskjeden jeg fikk. Ingen spesialbehandling for en tidligere pasient der i gården. Jeg skulle fly hjem til London hvor jeg studerte, i slutten av september.

Det endte med at jeg gikk til en annen klinikk, og gråt meg til å få låne 12.000 kroner av min far for å få protesene ut fortest mulig.

Kirurgen fortalte meg etter operasjonen at jeg hadde «dobbel kapseldannelse, det har jeg aldri sett før! Kroppen din ville virkelig ikke ha disse her inni seg!» Kroppen min hadde med andre ord kjempet med «nebb og klør» mot disse fremmedlegemene.

Så der satt jeg. 22 år, brukt over 50.000 kroner (inkl. renter) på noe som aldri ga meg noe mer enn smerte, enda mer usikkerhet, og plutselig noen «tomme sokker» av noen bryster. Jeg følte meg som en i hjel-ammet tibarnsmor.

Det ble heldigvis bedre. Ting trekker seg sammen, jeg ble vant med det, og jobbet vanvittig mye med mitt eget hode og selvbilde. Men det tok lang tid.

Så jeg vil si til deg som kanskje har det slik jeg hadde det i 2009:

Kjære, usikre deg. Om du føler du ikke er perfekt, og vurderer å følge flokken av «influensere» og legge deg under kniven, vær så snill å tenk nøye over det. Helst la være. Det er ikke sikkert det blir bra. Det vil i alle fall ikke løse problemer i ditt eget hode.

Om du så absolutt må gjøre det, vær i alle fall hundre prosent sikker på at det er for din egen del, nøye overveid, og ikke bare for å følge strømmen.

Hadde jeg spart de pengene istedenfor å låne penger til slikt tull, hadde jeg hatt veldig mye bedre økonomi nå. Jeg fikk mindre hjelp til egenkapital til bolig, for det jeg skyldte pappa ble trukket fra 25-års gaven min, som igjen gjorde at jeg måtte ta opp mer i boliglån da jeg kjøpte leilighet.

Så ta lærdom av meg. Jeg kunne ønske min anger og opplevelse kommer til nytte for noen. Om dette innlegget gjør at du tenker deg om én ekstra gang, så har det gjort den nytten jeg ønsket.

Har du meninger eller en historie du vil dele? Send oss en e-post: debatt@bt.no!

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg