Jeg følte meg som en byrde

Hvem vet egentlig hvordan det er å leve med ADHD?

Publisert:

FORSTÅELSE: Jeg trenger en viss aksept for at ADHD er en del av meg, skriver Thea Fitje Schaathun. Foto: Eviart / Shutterstock / NTB scanpix

Debattinnlegg

Thea Fitje Schaathun
Åsane

ADHD er et begrep med mange fordommer knyttet til seg. Hvem vet egentlig hvordan det er å leve med denne tilstanden, utenom vi som faktisk lever med den?

Jeg ble uglesett av foreldre som ikke ville at jeg skulle være med barna deres, venner som sa at jeg burde bare ta meg sammen, og et evigvarende rop fra omgivelsene om at det kan da ikke være så vanskelig å være som alle andre.

Før jeg fikk diagnostisert ADHD var jeg, i omgivelsenes øyne, en byrde for samfunnet. Fra å ikke forstå sosiale kontekster, til å bryte ut i sinne når noe ikke var greit, til å le meg i hjel når noen sa noe uforventet. Det går ikke an å ha oversikt over hvor mange slike situasjoner jeg har vært i.

ADHD er en tilstand som skaper mange spørsmål for menneskene rundt dem som sliter med problematikken. De har et indre bilde om hvordan ADHD-problematikken viser seg, men glemmer raskt at alle er unike og opplever situasjonen ulikt. Det er ikke slik at dersom du har møtt en med ADHD, så har du møtt alle.

Les også

ADHD betyr ikkje at du er dum

Det tok rundt 14 år før det ble fastslått at jeg hadde ADHD. Mange utfordringer kunne vært unngått om problematikken og utfordringene ble tatt på alvor tidligere. Dette førte til at jeg ødela mye for meg selv, og ble misforstått av de rundt meg.

Men her var jeg, 13 år gammel, og forsto ikke hvorfor jeg ikke ble godtatt av mennesker rundt meg. Jeg fikk beskjed om å ta meg sammen og ikke overtenke så mye.

«Det er jo bare til å ikke bry seg?». Du skulle bare visst hvor mye jeg hadde gjort for å «bare ikke bry meg». «Det er jo bare til å ta seg sammen, og skjerpe seg?» Ja, det skulle jeg ønske jeg kunne gjort, mer enn du aner.

Likevel, etter å ha levd med tilstanden i alle år, er følelsene alltid der. De våker over meg og tar hele kroppen min med storm når de først trer frem. Det som forundrer meg er hvorfor jeg, uansett hvordan jeg legger utfordringene mine frem og forteller hva som sliter på meg, likevel blir sett på som en byrde.

Noen gjør det i skjul, sier ikke, men viser det med kroppsspråk. Andre trekker seg lengre og lengre vekk uten at du forstår hvorfor. Så har du dem som er rett på sak, og bare sier rett ut til deg at du er en byrde og ikke ønsker å ha noe med deg å gjøre.

Les også

– Uten folk med ADHD ville vi fortsatt vært i steinalderen

Dette opplevde jeg fra en som sto meg nær. Hun var ikke den første, og kanskje ikke den siste som vil gjøre det. Jeg har hele tiden sagt at jeg aksepterer og forstår at andre ikke kan sette seg inn i min situasjon. Likevel opplevde jeg ofte å bli avfeid med at «dette var noe jeg bare måtte forstå». Det var som om tilstanden min var glemt.

Kanskje jeg skal ta det positivt at folk rundt meg «glemmer» tilstanden min. For de kjenner meg ikke som personen med ADHD, men som personen som bryr seg og ønsker å være en del av livet deres.

Likevel trenger jeg en viss aksept for at ADHD er en del av meg, og at den har sine utfordringer. Det var vanskelig for meg å godta måten jeg ble møtt på.

Det får meg til å lure på om det er jeg som tiltrekker meg dårlige venner, eller om jeg regelrett bare er en belastning for omgivelsene rundt meg og ikke klarer å holde på vennskap.

Er virkelig mennesker med ADHD en byrde for omgivelsene, eller kan man ikke akseptere ulikheten blant mennesker og heller jobbe mot å forstå og respektere hverandre?

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg