Telefonen har ikke førsteplass i livet mitt

Kanskje vi av og til møtes på halvveien? Du sender SMS, og jeg ringer deg.

«Noen ganger er det koselig å snakke i telefon, men ofte krever det mer enn jeg ønsker å gi», skriver Kathrine Dale Mydland-Aas.
  • Kathrine Dale Mydland-Aas
    Sotra
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Dette innlegget er et svar til «Alle har telefon, men ingen vil snakke» i BT 26. november.

Jeg er en av dem som har telefon, men som ikke vil snakke. Vi lever i et samfunn hvor det forventes å være på, å være tilgjengelig, å være til stede til enhver tid. Jeg har ikke helse til å være tilgjengelig til enhver tid, og telefonen min har ikke førsteplass i livet mitt.

Hvordan foretrekker du å bli kontaktet av venner og familie?

Jeg er en av dem som ber folk sende en SMS, i stedet for å ringe. Når jeg får en SMS, kan jeg svare når jeg har mulighet, når jeg er opplagt, eller når jeg selv ønsker det. For meg er mine behov viktigst, og de fleste rundt meg respekterer dette.

Noen ganger er det koselig å snakke i telefon, men ofte krever det mer enn jeg ønsker å gi, og jeg har øvd meg mye på å sette grenser for meg selv.

Les også

Ny skrivekonkurranse i BT: «Vi som lager jul» - vinn 10.000 kroner

Kanskje dette er noe vi aldri blir enige om, fordi behovene er så forskjellige. Kanskje hemmeligheten er å prøve å være så rause vi kan mot hverandre, og av og til møtes på halvveien? Du sender SMS, og jeg ringer deg.

Men ikke for ofte. Mine behov er fremdeles viktigst for meg, og jeg er ferdig med at mine behov alltid settes til side for å behage andre. Å tørre å ta gode valg for seg selv, i visshet om at andre blir fornærmet når man gjør det. Det er modig, det!

Publisert: